Amédée ou Hvordan bli kvitt det er en komedie i tre akter av Eugène Ionesco , premiere i Paris, i Théâtre de Babylone ,10. april 1954.
Essensen av historien er tatt opp i en novelle, Oriflamme , publisert i 1962 i samlingen La Photo du colonel . Denne versjonen legger til grunn tvetydighetene i stykket.
Et par, Amédée og Madeleine, har bodd i 15 år besatt av hemmelighold i rommet ved siden av. Amédée kan ikke lenger skrive og Madeleine ble tvunget til å ta jobb. Et par enorme ben dukker opp fra nabohuset og avslører at et veldig merkelig lik var skjult bak henne. Sistnevnte ville ha fått den uhelbredelige sykdommen til de døde: "geometrisk progresjon" og vokser ubønnhørlig. Paret er opptatt rundt beina som forlenges i spor over scenen. Oppfordret av Madeleine, bestemmer Amédée seg for å kvitte seg med henne. I tredje akt møter Amédée, med et deflatert lik, en amerikansk soldat, så vises politiet. Amédée unnslipper ved å stige opp i luften med sitt magiske lik, ikke uten å ha kastet noen etterskjelv ovenfra.
For skapelsen ble det skrevet en noe annen slutt: Amédées flukt vises ikke, men kun kommentert av karakterene som observerer den.
Det er veldig fristende å se i dette stykket en morsom iscenesettelse av noen tanker om anger. Amédée, først nedslått og trakk seg, bestemmer seg for å påta seg sitt ansvar og ender med å unnslippe problemene ved å stige over alt. Madeleines kvinnelige rolle er fortsatt mer tvetydig; i begynnelsen av sine anklager og beskyldninger presser hun Amédée til å handle, mens hun til slutt prøver å holde ham tilbake. Imidlertid blir hypotesen om at Amédées offer ville være hennes kjæreste hånet. Insisteringen på å datere hendelsen femten år tidligere (dvs. rundt 1939) og tilstedeværelsen av amerikanske soldater antyder en mer konkret historisk tolkning.
Vi må passe oss for en forenklet forklaring fordi undertittelen til stykket indikerer "komedie". Dermed kunne man mistenke at det er en ironisk refleksjon som bæres på den naive representasjonen av fakta som er like mye relatert til psykologi som moral.
[Personlig tolkning?]