The Daughters of Fire | |
Utgave av 1856. | |
Forfatter | Gerard de Nerval |
---|---|
Land | Frankrike |
Snill | Samling av noveller og dikt |
Redaktør | D. Giraud, Paris |
Utgivelsesdato | 1854 |
Les Filles du feu er en samling noveller og dikt skrevet av Gérard de Nerval som dukket opp iJanuar 1854, mens Nerval ble internert i klinikken til Doctor Émile Blanche i Passy . Den består av en dedikasjon til Alexandre Dumas , åtte noveller ( Angélique , Sylvie , Chansons et Légendes du Valois , Jemmy , Octavie , Isis , Corilla , Emilie ) og et sett med tolv sonetter ( Les Chimères ).
Opprinnelsen til dette arbeidet er kompleks. I følge Michel Brix , redaktør for introduksjonen til den klassiske lommeutgaven av Les Filles du feu , ba Nerval redaktøren sin om23. oktober 1853å begynne å skrive ut en pamflett som da hadde fått tittelen Mélusine, eller ilddatterne og som ville ha bestått av fem historier , hvorav bare tre vil være en del av det endelige bindet, Jemmy , Angélique og Rosalie (utvilsomt det foreløpige navnet Octavia ). I løpet av månedenNovember 1853, Erklærer Nerval at han vil bli med i Pandora . I desember kunngjorde Nerval redaktøren sin at han også ønsket å sette inn Sylvie (som hadde dukket opp i Revue des deux Mondes du15. august 1853) samt Émilie (som hadde dukket opp i 1839 i Le messager , under tittelen Fort de Bitche ). Samlingen dukker endelig opp i januar, i den formen vi kjenner. Pandora er derfor endelig forlatt, men Isis og Corilla fullfører de fem nevnte historiene . Chimeras blir lagt til og finner sted på slutten av samlingen.
Angélique er en førstepersonshistorie som består av tolv brev adressert til MLD. Disse initialene, som betyr Mr. Director, indikerer at fortelleren skriver for en avis. Nerval, sammen med Angélique , skriver om en av tekstene hans som dukket opp i 1850 i avisen Le National , som hadde tittelen Les Faulx Saulniers . Hvis det er mulig å skille episoder i historien (vandring av fortelleren i Paris, historien om Angelique, vandring i Valois ), er det vanskelig å identifisere en reell homogenitet i tekstens struktur. Dette verket er fremfor alt preget av en overflod av avvik fra fortelleren og av integrasjonen av en rekke tekster som er komplementære til selve historien, som Angéliques dagbok. Fra dette resultatene, innenfor det som ved første øyekast fremstår som en selvbiografisk roman , en ekte blanding av sjangere. Hans søken etter en bok med tittelen Histoire de l ' abbé de Bucquoy leder fortelleren gjennom en rekke opplevelser der han møter biblioteker og bokhandlere. Blant oppdagelsene hennes er et manuskript av Angélique, skrevet mens hun flyktet med kjæresten La Corbinière til Italia.
En kort artikkel i en avis kaster fortelleren brått inn i minner fra landsbyfestivaler i nærheten av Senlis , i Oise . Han bestemmer seg for å forlate Paris på timen, og i løpet av reisen som fører ham til Loisy, husker han sin vakre følgesvenn på den tiden, brunetten Sylvie og den mystiske Adrienne, sett en kveld midt i en runde med unge jenter, og aldri glemt siden.
Årene har imidlertid gått, og så snart den ankommer, kan fortelleren bare observere tidens vrak: Sylvie ler forsiktig av hennes besettelser, og hvis Adriennes skygge fortsatt svever ikke langt fra klosteret Châalis, er hun allerede lenge død, som fortelleren ikke vil lære før senere i historien. Alene forfølger han drømmene sine og later til å forvirre skuespilleren Aurélie som han er forelsket i med dette spøkelset. Så kanskje den kloke Sylvie ville redde ham ved å tilby ham et skyfri liv? Men hun er hanske og på vei til å gifte seg med konditor.
Byggingen av denne novellen er veldig dyktig og etterlater uendelige broer mellom fortid og nåtid. Temaene som er kjære for Nerval, utfolder seg der med forbløffende konsentrasjon: Kvinnens forløsende kraft, assimilert med morsfiguren, mistet for tidlig; sjarmen til en provins som er glemt av tid, prikket av magiske slott og dype skoger hjemsøkt av minnet om Jean-Jacques Rousseau , som tilbrakte de siste årene der; trylleformularene, til slutt og hukommelsen, som fortelleren motsetter seg sin formelle mistillit til virkelighetens arroganse.
Fortelleren husker Valois. Han reflekterer over språknivå og poesi. Fremkalling av populære sanger og fortellinger.
Jemmy er oversettelsen av en tysk novelle av Charles Sealsfield . Nerval hadde publisert oversettelsen av denne historien i La Sylphide under tittelen Jemmy O'Dougherty .
Etter mye tanke og eventyr giftes Jemmy (irsk) og Toffel (tysk). Men mens han er på hest, blir Jemmy kidnappet av indianerne. Toffel forelsket, vil søke henne med sine tropper, forgjeves i årevis. Det var år senere at hun dukket opp igjen og overrasket mannen sin med Marie Lindthal, en tidligere rival. Jemmy hadde da ingenting igjen: foreldrene hennes døde under hennes fravær, hennes brødre og søstre reiste til utlandet, og sønnen hennes kjente henne ikke lenger. Den unge kvinnen bestemmer seg for å gå tilbake til villmennene og gifter seg med Tomahawk.
Fortelleren sier at han er tiltrukket av Italia. Han stopper først i Marseille. Hver dag møter han en ung engelsk jente, Octavia, ved sjøen. Fortelleren reiser til Italia. En kveld mens han var på teatret, så han Octavia. Neste morgen snakker de med hverandre. Hun arrangerer å møte ham på "Portici". Om kvelden går han for å se en ballett og blir invitert til te. Senere møter han en kvinne som blir en hindret kjærlighet, møtet skjer som i en "drøm". Han snakker om det i et brev han adresserte "til den [han] hadde trodd [var] å flykte fra den fatale kjærligheten ved å [flytte] bort fra Paris." Han går på date. Besøk av Pompeii. Da han husket sin forpurrede kjærlighet, ga han endelig opp Octavia. Ti år senere vender fortelleren tilbake til Napoli, ser Octavia igjen: hun er gift med en berømt maler som er helt lammet. "Den stakkars jenta [Octavia] hadde viet sin eksistens til å leve trist mellom mannen sin og faren [som også er lammet]". Dypt irritert drar fortelleren til Marseille ...
Isis er hentet fra en studie av en tysk arkeolog. En første versjon med tittelen The Temple of Isis, suvenir fra Pompeii, ble publisert av Nerval i 1845 i anmeldelsen La Phalange .
Dette er en novelle representert i et teaterstykke. Fabio, forelsket i Corilla, oppfordrer Mazetto til å sende sine brev til adressaten, og motta informasjon fra dem. En dag får han en date med sin elskede. hun er veldig åpen og ser ut til å like Fabio. Mannen blir derfor overrasket over Corillas reaksjon, han begynner å tvile. En dag overrasker han henne med Marcelli. Han mener derfor han har å gjøre med en forræder, som leker med ham. Sannheten er at Mazetto ikke leverte brevene til Corilla. Og det er en enkel blomsterpike som spilte rollen som Corilla for å lure Herren. Etter å ha lyttet til de to mennene, gjenoppretter Corilla freden og inviterer dem til middag.
Émilie tar opp en novelle som dukket opp i Le Messager i 1839 under tittelen Le Fort de Bitche, Souvenir de la Révolution française . Det ville være en historie skrevet i samarbeid med Auguste Maquet , medarbeider av Alexandre Dumas , som hevdet ansvaret for å skrive den i et notat som ble funnet i 1919.
Menn snakker om Desroches og lurer på om hans død. Noen kritiserer ham for mistanke om selvmord. Abbeden begynner å fortelle historien om denne mannen. Desroches hadde blitt med i et regiment i en alder av fjorten år. En dag, da han ble utnevnt til løytnant, mottok han et sabelkutt som ville gjøre ham sur og elendig hvis han kom unna det, hevdet kirurgene. I hvilen møtte han Emilie. De bestemte seg da for å forloves. En dag forklarte Desroches at det var ved å drepe en mann, den eneste "med sin egen hånd" at han vant løytnant; likevel var han ikke stolt av det. Deretter møtte Desroches konas bror: Wilhelm som en dag fortalte mordet på faren sin til offiserer. En av dem kjente historien hans som Desroches og fortalte ham spontant om den. Wilhelm innså da at farens morder var svogeren. Derfor ønsket han å hevne faren i en duell mot Desroches, som umiddelbart nektet. Til slutt trakk mannen seg og dro i et regiment, hvor han ble drept kort tid etter.
Chimeras danner et sett med tolv sonetter : El Desdichado , Myrtho , Horus , Anteros , Delfica , Artemis , Kristus med oliven , Gyldne vers ( Kristus med oliven alene består av fem sonetter). Tallet 12 ser ut til å være valgt med vilje av Nerval, i henhold til den bibelske symbolikken til Israels tolv stammer eller det nye testamentet, som ligger i Oliven Kristus , og finnes i de tolv apostlene som omgir Jesus.
Chimères har markert historien om fransk poesi gjennom språket som utvikler seg der og den poetiske kraften som kommer fra den. Til tross for språkets klarhet, forblir den dype betydningen av disse diktene uklar i dag. Mange kritikere har lente seg og fortsatt lener seg på disse diktene for spesielt å diskutere tilstedeværelsen av antatte nøkler, generelt symbolske eller esoteriske. Noen av disse nøklene er åpenbart biografiske: El Desdichado henviser til de to nervøse krisene som ble opplevd av Gérard de Nerval, Delfica holder minnet om den unge engelskkvinnen møtt i Napoli-bukten ... Men inspirasjonen til kimæren , poeten tegner det fra denne synkretismen som alltid har markert hans tanke: en stor leser av de esoteriske verkene til alkymister, illuminister eller visse filosofer, nærer han versene sine med en panteistisk og mystisk intuisjon som han vil rettferdiggjøre i det siste diktet i samlingen, Vers dorés : Homme, fritenker! Tror du deg selv alene og tenker / I denne verden der livet bryter ut i alt?
Når han leser sin dedikasjon til Alexandre Dumas, ser det ut til at Nerval hevder denne hermetismen . Faktisk skrev han der at diktene til Chimères “ville miste sin sjarm ved å bli forklart, hvis tingen var mulig, i det minste gi meg æren for uttrykket; - den siste galskapen som gjenstår for meg vil være å tro på meg selv som en dikter: det er opp til kritikk å kurere meg for det ” . Som sådan kunngjør Nerval Mallarmé og den surrealistiske estetikken .
Spesielt El Desdichado har i stor grad inspirert forfatterne av Oulipo : Nicolas Graner lister dermed opp mer enn 500 avatarer.