|
Limba noastră-io comoară
În adîncuri înfundată
Un șirag de piatră rară
Pe moșie revărsată.
Limba noastră-i foc ce arde
Într-un neam, ce fără jakke
S-a trezit din somn de moarte
Ca viteazul din poveste.
Limba noastră-i numai cîntec,
Doina dorurilor noastre,
King of fulgere, denne spintec
Nouri negri, zări albastre.
Limba noastră-i graiul pîinii,
Cînd de vînt se mișcă vara;
In rostirea ei bătrînii
Cu sudori sfințit-au țara.
Limba noastră-i frunză verde,
Zbuciumul din codrii veșnici,
Nistrul lin, ce-n valuri pierde
Ai luceferilor sfeșnici.
Nu veți plînge-atunci amarnic,
Că vi-i limba prea săracă,
Și-vedi vedea, cît îi de darnic
Graiul țării noastre dragă.
Limba noastră-i vechi izvoade.
Povestiri din alte vremuri;
Și citindu-le 'nșirate, -
Te-nfiori adînc și tremuri.
Limba noastră
îi aleasă Să ridice slava-n ceruri,
Să ne spuie-n hram și-acasă
Veșnicele adevăruri.
Limba noastra-i limbă sfîntă,
Limba vechilor cazanii,
Care-o plîng și care-o cîntă
Pe la vatra lor țăranii.
Înviați-vă dar graiul,
Ruginit de multă vreme,
Stergeți slinul, mucegaiul
Al uitării 'n care geme.
Strîngeți piatra lucitoare
Denne din soare er aprinde -
Și-ți avea i revărsare
Un potop nou de cuvinte.
Răsări-va o comoară
În adîncuri înfundată,
Un șirag de piatră rară
Pe moșie revărsată.
|
Tungen vår er en skatt
forankret i dypet,
en kjede av sjeldne steiner
spredt over vårt hjemland.
Tungen vår er en ild som brenner
midt i et folk som uten nyheter
våknet av en søvn av døden,
som helten i eventyr.
Språket vårt er bare sang
Uttrykket av våre dype ønsker,
En sverm av lyn, gjennomborende
Svarte skyer, blå horisonter.
Vårt språk er brødets ord.
Når sommeren beveges av vinden,
Talt av våre forfedre,
velsignet de vårt land med svetten.
Tungen vår er et grønt blad
Den dirrende av evige skoger,
Den rolige krusningen av Dnjester skjuler
Lysestakene til stjernene.
Du vil ikke lenger bittert klage over
at språket ditt er for dårlig,
og du vil se hva det tilbyr
Språket til vårt kjære hjemland.
Språket vårt er et gammelt pergament,
historier fra en annen tid.
Når du leser dem, kommer den ene etter den andre
Dype frysninger til oss.
Vårt språk er valgt for
å heve ros til himmelen,
fortelle oss, i kirken og hjemme,
evige sannheter.
Tungen vår er en velsignet tunge,
tungen til eldgamle prekener
som blir sørget, som blir sunget
av bøndene i deres hjem.
Så
ta denne tungen tilbake til livet, Rusted for så lenge siden,
Tørk bort smuss og mugg
Fra glemselen der det stønner.
Sett sammen gniststeinen
La solen lyse.
Og du vil få
en ny flom av ord i overflod .
En skatt vil oppstå
forankret i dypet,
en kjede av sjelden stein
spredt over vårt hjemland.
|
