I hjertet av Solvency II- tilsynsreformen er ORSA ( egen risiko og solvensvurdering ) definert som et sett med prosesser som utgjør et beslutnings- og strategisk analyseverktøy rettet mot å vurdere, i en kontinuerlig og potensiell, det samlede solvensbehovet knyttet til til den spesifikke risikoprofilen til hvert forsikringsselskap som er berørt av anvendelsen av denne standarden.
Operasjonelt er ORSA en del av en mer global prosess med Enterprise Risk Management (ERM).
Det er en del av en syklisk og iterativ ordning som involverer styret, toppledelsen, internrevisjonen , den interne kontrollen samt alle ansatte i selskapet, og har som mål å gi rimelig sikkerhet for at selskapets strategi overholdes i forhold til risikoen.
ORSA er bevisst bredt definert av regelverket for å oppmuntre forsikringsorganisasjoner til å vurdere konturene til et internt system dedikert til pilotering og risikostyring. Det må i alle tilfeller være syntetisk, enkelt å oppdatere og respektere prinsippene om vesentlighet og proporsjonalitet.
Solvens II-regelverk har vært en del av Lamfalussy-prosessen siden 2003 , som skiller nivå 1, 2 og 3 tiltak, fra hovedprinsippene til applikasjonstiltakene som er viktige for operativ implementering.
Nivå 1-teksten utgjør reguleringsgrunnlaget for reformen. Den ble vedtatt i 2009 på samme tekst av Europaparlamentet og Det europeiske råd .
ORSA er definert i artikkel 45 i direktivet.
Artikkel 45 i Solvenscy II-rammedirektivet (utdrag fra den franske versjonen)
Som en del av sitt risikostyringssystem utfører hvert forsikrings- og gjenforsikringsselskap en intern risiko- og solvensvurdering. Denne vurderingen dekker minst følgende elementer:
a) det samlede solvensbehovet, med tanke på den spesifikke risikoprofilen, godkjente risikotoleransegrenser og selskapets forretningsstrategi,
b) fortsatt overholdelse av kapitalkrav og tekniske avsetningskrav;
c) i hvilken grad selskapets risikoprofil avviker fra forutsetningene som ligger til grunn for solvenskapitalkravet
Nivå 2-tiltakene er tekniske gjennomføringstiltak som gjør det mulig å supplere prinsippene definert i nivå 1-teksten, med sikte på den operasjonelle gjennomføringen av kravene.
Nivå 2-tiltak må vedtas av EU-kommisjonen, på forslag fra EIOPA (European Insurance and Occupational Pensions Authority). For å gjøre fremskritt i utviklingen av reformen, konsulterer EIOPA markedet, spesielt gjennom Consultation Papers .
ORSA faller ikke inn under nivå 2-tiltak, og som sådan var det i 2009 under den meget brede konsultasjonen organisert på nivå 2-tiltak ikke noe konsultasjonspapir viet utelukkende til ORSA. På den annen side henviser et betydelig antall av dem til det, for eksempel:
Høringspapir nr. 17 om bestemmelse av tilleggskapital
Høringspapir nr. 24 om proporsjonalitetsprinsippet
Høringspapir nr. 33 om styringssystemet
Høringspapir nr. 56 om validering av interne modeller
... etc
Således, hvis nivå 2-tiltakene ikke vil spesifisere kravene til ORSA, vil de gjøre det mulig å bedre definere samspillet mellom ORSA og de andre kravene og å spesifisere ORSAs plass i Solvency II-systemet for forsikringsselskaper.
Nivå 3-tiltak vil bli vedtatt direkte av EIOPA. De vil generelt svare til ikke-bindende anbefalinger. Siden etableringen av EIOPA ijanuar 2011ble dets ansvarsområde imidlertid utvidet til å produsere bindende nivå 3-tiltak. ORSA faller under tekster på nivå 3. For dette formål ble et konsultasjonspapir publisert den7. november 2011.
Dette konsultasjonspapiret inneholder et sett med ORSA-relaterte instruksjoner:
Denne teksten er fremdeles i konsultasjonsfasen, men gjør det mulig å forutse innholdet av nivå 3-tiltak knyttet til ORSA.
Forsikringsselskaper er i ferd med å sette opp sine Solvens II-systemer, og generelt har implementering av pilar 1 blitt prioritert. Som et resultat er ORSA-enheter fortsatt ikke veldig modne på markedet.
Imidlertid ser det ut til at fire viktige trinn kan identifiseres i den operasjonelle variasjonen av ORSA:
Risikoprofilen grupperer alle risikoene som selskapet er utsatt for, kvantifiseringen av disse eksponeringene og alle tiltak for å beskytte disse risikoene.
Risikoprofilen skiller seg fra regulatorisk kapital bestemt under pilar 1 av det faktum at den tar hensyn til de spesifikke egenskapene til hvert forsikringsselskap, at det integrerer alle vesentlige risikoer, i en fremtidsvisjon., Og at ORSA ikke regulerer definisjon av solvens- eller risikosammenslåingsmetoder.
I praksis vil definisjonen av risikoprofilen derfor kreve at det opprettes en allrisikokartlegging, som integrerer både risikoen identifisert i rammen av pilar 1 i solvens 2-reformen - forsikringsrisiko, markedsrisiko, motpartsrisiko, operasjonell risiko , risiko på immaterielle eiendeler - men også andre risikoer som er spesifikke for hvert forsikringsselskap - likviditetsrisiko, forretningsrisiko, strategisk risiko, omdømmerisiko, etc.
Når kartleggingen er på plass, må en definisjon defineres for å tallfeste risikoen. Når du velger denne beregningen, kan selskapet dispensere med det som gjøres under pilar 1 ved å bruke et risikomål, en tidshorisont og / eller et annet sikkerhetsnivå som er mer egnet for strategien for å håndtere risiko.
Når risikoprofilen er etablert, må administrasjon, ledelse og kontrollorgan etablere selskapets risikostyringsstrategi gjennom følgende elementer:
Risikoappetitt er det maksimale samlede risikonivået som selskapet ønsker å ta. Risikotoleranser representerer variasjonen i risikoappetitt på de ulike risikofaktorene.
En av hovedrollene til risikostyringsfunksjonen er å støtte administrasjons-, ledelses- og kontrollorganet for å få det til å bestemme seg for denne strategien. Risikostyringsfunksjonen må ikke bare overføre den informasjonen som er nødvendig for ledelsen, men også gi nøklene som gjør det mulig for ledelsen å ta eierskap til risikokulturen og en kritisk analyse av disse elementene.
Til slutt tilsvarer risikogrensene den operasjonelle variasjonen av risikotoleransene. Risikostyringsfunksjonen må koordinere virksomhetene for å definere:
Alle beslutninger som tas i den daglige ledelsen av selskapet, må da være i samsvar med den definerte strategien. For å opprettholde risikoprofilen på et nivå som er kompatibelt med risikoappetitt, har ledere fire hovedstrategier:
De viktigste strategiske prosessene i forsikringsselskapet, som definisjonen av kommersielle, gjenforsikrings- og forvaltningsretningslinjer for eiendeler, må derfor gjennomgås for å integrere risiko- og solvensdimensjonen i beslutningsprosesser.
I tillegg må ORSA sikre permanent overholdelse av forskriftskrav når det gjelder egenkapital . For å gjøre dette må forsikringsselskapet få på plass et sett med systematiske prosesser som gjør det mulig å overvåke og kontrollere permanent overholdelse av risikogrensene og å identifisere de store hendelsene - interne eller eksterne - som har en betydelig innvirkning på risikoprofilen og pga. gi opphav til oppdatering av ORSA.
ORSA er underlagt flere rapporteringsbehov:
Generelt kan en rapportering om ORSA bestå av to deler:
Chelly, D. og Robert, G. (2013). Håndtere risikoer under solvens 2. The Essentials. Info Group for bransjetjenester.
Rejda, G. (2010). Prinsipper for risikostyring og forsikring med studiehåndbok. Prentice Hall PTR.
Hull, J., Godlewski, C. og Merli, M. (2012). Risikostyring og finansinstitusjoner. Wiley Finance. Wiley.