Den objektive idealismen er en metafysisk idealisme som stiller en verden der det materielle vesenet er basert på en åndelig . Den presenterer seg som en filosofisk oppfatning ontologisk i motsetning til materialisme . Josiah Royce , en viktig talsmann for denne metafysikken, skrev at det var irrelevant "om noen kaller alt dette for teisme eller panteisme ." Platon regnes som en av de første representantene for objektiv idealisme. Skillet fra den subjektive idealismen til George Berkeley , forlater objektiv idealisme tingen i seg selv av den kantianske dualismen .
Den idealisme i form av metafysikk, er den filosofiske ideen om at sinnet er den grunnleggende virkeligheten. Det har fått flere forskjellige, men beslektede former. Blant dem er objektiv og subjektiv idealisme. Objektiv idealisme aksepterer sunn fornuftrealisme (ideen om at materielle gjenstander eksisterer), men avviser naturalisme (ifølge hvilken ånd og åndelige verdier kom fra materielle ting) mens subjektiv idealisme benekter at gjenstander materielt eksisterer uavhengig av menneskelig oppfatning og er dermed imot realisme og naturalisme .
Hvis subjektiv idealisme er innelukket i kunnskapen om individualitet og den sensuelle formen av dens erkjennelse, går objektiv idealisme tvert imot tilbake resultatet av menneskelig tanke, av hele verdens kultur. 'Mennesket til et absolutt, tillegge ham et absolutt uavhengig overpersonlig vesen og aktiv kraft '
Schelling og Hegel foreslo former for objektiv idealisme. Men denne blir først assosiert med Platon . Den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce (1839-1914) presenterte altså sin egen versjon av objektiv idealisme:
“Den forståelige teorien om universet er den om objektiv idealisme, den materien er et svekket sinn, uforanderlige vaner som blir fysiske lover. ” (Peirce, CP 6.25).