Det litterære året

Det litterære året
Illustrasjonsbilde av artikkelen L'Année littéraire
Land Frankrike
Språk fransk
Periodisitet ti dager
Snill litterær kritikk
Grunnleggende dato 3. februar 1754
Forlagsby Paris
Administrerende redaktør Elie Fréron

L'Année littéraire , er en fransk litterær tidsskrift opprettet den3. februar 1754i Paris av Élie Fréron .

Fréron hadde skåret tennene under far Desfontaines . Knyttet til denne berømte kritikeren som han skrev observasjonene og dommene med , forble han til slutt sin mest modige og hengivne løytnant og holdt i hukommelsen trofasthet og takknemlighet: "Jeg mister en velgjører, en guide og mer enn alt dette, en venn. […] Vårt århundre skylder like mange forpliktelser overfor far Desfontaines som våre fedre skyldte Boileau . Enten at han var utålmodig med å stå på egne ben, eller at han ga etter for en annen vurdering, påtok Fréron seg,1 st september 1745, utgivelsen av sitt eget tidsskrift med tittelen Lettres de Madame la Comtesse de *** . Moderat, selv om de kan være, såret disse brevene der han kritiserte sin tids litteratur ved å bruke modellene fra forrige århundre på den, men likevel såret selvtilliten til mange litteraturer, inkludert først og fremst Voltaire . Fréron dukket opp igjen i brevarenaen i 1749 med Letters on some Writings of this time .

De 3. februar 1754De Letters på enkelte skrifter denne gangen ble den litterære År med dette epigraph hentet fra Martial  : "  Parcere persons, dicere de vitiis  ". I begynnelsen ble bladene til Fréron hvor han kjempet mot filosofene i navnet religion og monarki , ifølge hans fiender, mottatt med den største gunst. Tidskrifter var da ganske sjeldne i Frankrike. Det var på den tiden bare to andre anmeldelser, Mercure de France, som nøyde seg med å rose alt mens Journal des sçavans ble laget kun for svært få lesere. Litteraturåret , som dukket opp i notatbøker hver tiende dag, hadde en fantastisk strøm. Denne store suksessen tjente Fréron en veldig god kost, men også noen få opphold i fengsel.

Frérons favorittvåpen var en høflig ironi som han aldri skyr fra. Selv da Voltaire skrev mot ham kaféen, ou l'Ecossaise hvor han ble portrettert som den dårlige litterære mannen "Wasp", gikk Fréron for å delta, ledsaget av sin kone, forestillingen av stykket og later som om han tok det på alvor., skrev rapporten i neste utgave av det litterære året , og nøyde seg med å analysere dygdene til stykket for å påpeke dets mangler og spille forskerne til å stille spørsmål ved det antatte forfatterskapet til Hume til dette antatt stykket. Engelsk, men også for å utelukke ideen om at det kunne være Voltaire: "Hvilket utseende faktisk at en så middelmådig produksjon har kommet ut av en så vakker penn? […] Jeg konkluderer med at det ikke var M. de Voltaire som forårsaket dette dramaet. […] M. de Voltaire vet for godt hva han skylder seg selv og hva han skylder andre. "

Frérons fiender, som så ham urokkelig, brukte et middel for å utslette ham, som det ville være vanskelig å tro hvis den offentlige åpenbaringen som offeret hadde gjort om ham, ikke hadde vært ubesvart. Det er ikke mulig å betvile denne nysgjerrige hendelsen som Fréron selv fortalte om i det litterære året 1772 ( t.  I , s.  3-10 ), fordi han gjorde det foran den "uoffisielle megler" som han nevner og med godkjenning av sensoren:

“Filosofene, M. de Voltaire i spissen, roper uopphørlig for forfølgelse, og det er de selv som har forfulgt meg med all sin raseri og all sin dyktighet. Jeg snakker ikke lenger med deg om de avskyelige fortalene de publiserte mot meg, om deres ubarmhjertighet når de avviste disse uheldige arkene, om deres anstrengelser for å gjøre meg hatefull mot regjeringen, over deres tilfredshet da de klarte å lykkes med å gjøre meg å forby arbeidet mitt, og noen ganger til og med å ta bort min personlige frihet. Dessverre, for øyeblikket da de smigret seg over at de ble frelst fra en ubeleilig Aristarchus, dukket jeg opp igjen på arenaen med en ildsjeles glød, hvis få sår som feige ga ham i landssvik, gjenopplivet motet i stedet.

Det store målet de satte for seg selv var utryddelsen av en avis der jeg respekterer deres avskyelige læresetning like lite som deres ettertrykkelige stil, der jeg, i svakt siv, har frekkheten å ikke bøye meg for disse majestetiske sedertrene. Desperat å ikke kunne fjerne disse bladene, de dannet en plan om å slippe dem, og du vil være enig, når du blir informert om at de gjorde det veldig dyktig å krone dette designet med en vellykket utførelse. Detaljene i denne anekdoten vil ikke plage deg.

En sensur, utnevnt av justismesteren, har alltid lagt sin godkjenning på mine verk. Avdøde Abbé Trublet ble siktet for å ha undersøkt dem i lang tid; men lei av de viktige klager fra forfatterne, som ustanselig vanærte ham for min kritikk, kunngjorde han meg at hans hviletid ikke lenger tillot ham å revidere dem. Jeg ba om en annen sensur, og for å beskytte ham mot skriking av torven til forfatterne, ba jeg dommeren som deretter ledet bokhandelen om å gi meg en som var anonym. Dommeren smakte på dette hensiktsmessige; men han la til at jeg ikke selv må vite sensurens navn, slik at når han følte seg forpliktet til å krysse av noen linjer, ville han være utilgjengelig for mine bønner om å videreføre dem til ham. Det ble derfor regulert at sensoren bare ville være kjent for dommeren og en annen person som jeg ville kjenne, til hvem jeg skulle levere artiklene mine, som ville være ansvarlig for å gi dem til sensoren og trekke dem ut av hendene når han hadde godkjente dem.

Jeg hadde bare grunn til å applaudere meg selv i flere år for denne ordningen; men den uoffisielle megleren hadde trukket seg fra dette innlegget, en annen som jeg fremdeles visste tok hans plass. Jeg visste ikke at han var vennen til mine fiender. De informerte ham om et nytt og beundringsverdig middel som de hadde tenkt å avsky offentligheten med arbeidet mitt: det var å sende meg tilbake alle mine litt fremtredende artikler uten å vise dem til sensoren ved å fortelle meg at sistnevnte nektet dem hans godkjenning .

Denne glade ideen ble fantastisk oppfylt. Hver gang jeg i mine utdrag tok det på meg å underholde meg selv på bekostning av en eller annen stor eller liten filosof, returnerte den nye postmannen dem til meg, og unnlot ikke å fortelle meg med en berørt luft at sensuren ikke ønsket at høre om det. "

Kritikeren var forpliktet til å gjøre om disse artiklene eller å komponere andre, noe som nødvendigvis følte hasten han var forpliktet til å legge i dem slik at papirene hans dukket opp på den bestemte dagen. “Dette grusomme spillet, fortsetter Fréron, varte i nesten fire år. Til slutt mistet jeg noe mysterium der; Det virket ikke naturlig for meg at det i Frankrike skulle være en sensur som var urimelig nok til å fordømme kritikk som noen ganger var litt skarp, det er sant, men alltid begrenset innenfor de foreskrevne grensene. Jeg overlot tankene mine til den kloke, ærlige, ærlige så vel som opplyste dommeren, som på ordre fra kansleren nå overvåker bokhandelavdelingen. Han lovet å lytte til meg med interesse, og lovet å gjøre meg rett. Jeg forlot ham alle artiklene som var nådeløst forbudt. Han ga dem videre til sensuren min, sammen med et brev der han spurte hvorfor han ikke hadde godkjent dem. Dagen etter førte sensoren artiklene tilbake til dommeren og protesterte for ham om at de aldri hadde blitt sendt til ham, at det var for første gang han hadde lest dem, og at han ikke fant noe i dem som så ut til å være skyldig. forhindre utskrift. Jeg benyttet meg av denne omstendigheten for å be meg få vite min godkjenner og å sende ham mine verk selv; som ble gitt til meg. "

Inntil slutten forble det litterære året en reell makt; Imidlertid ble suksessen ikke alltid opprettholdt jevnt under hans lange eksistens, for uansett hvor stort Frérons mot var, var hans rolle ikke alltid lett. Hvis han førte litt livlighet inn i diskusjonen, ble han beskyldt for å "bare støtte seg selv av skandaler." På den annen side klagde vi, så snart bladene ikke lenger ble støttet av sarkasme, fant vi dem tomme. Fornærmelsene, fornærmelsene og forfølgelsene kunne ikke gi Fréron som holdt på og ikke slapp. En dag sviktet bare mot ham sammen med styrke. Literary år hadde gått sin 23 th  år, i sin 29 th  hvis vi legger til bokstavene på noen skrifter av den tiden hun var en videreføring under en annen tittel, når en dag at han led av en voldelig angrep av gikt, og han var fortalte at fiendene hans endelig vant, og at selveholderen nettopp hadde undertrykt privilegiet i sin journal under påskudd av at han ikke betalte pensjonene han ble betalt for. I løpet av de siste sju eller åtte årene av hans liv var papirene hans, som bare var verdt seks til syv tusen pund, og som var lastet med fire tusen pund pensjoner, ikke lenger tilstrekkelige for hans livsopphold. Ved denne nyheten innrømmet Fréron, avvæpnet, nederlag for første gang. Imidlertid følte han verken harme eller sinne. "Dette er en spesiell ulykke," sa han, "som ikke skulle distrahere noen fra monarkiets forsvar; alles frelse er knyttet til hans. Når han sa disse ordene, bøyde han hodet og døde, overveldet av tretthet og kjedsomhet, i en alder av 55 år. Den gikt hadde kommet tilbake til ham og hadde kvalte ham.

Fréron hadde for samarbeidspartnere abbed av La Porte som, etter å ha kranglet med ham, grunnla de litterære observasjonene , abbed Jean-Baptiste Grosier , abbed Thomas-Marie Royou , abbed Duport de Tertre , Baculard d'Arnaud , Palissot , Dorat , Dudoyer de Gastels , Sautreau de Marsy , Daillant de Latouche , Jourdain , etc. Fréron hadde også mange uoffisielle eller anonyme samarbeidspartnere, inkludert store figurer som Marquis d'Argenson .

Frérons konkurs forhindret ikke at hans arv ble ettertraktet. Hans sønn Stanislas , som allerede hadde prøvd seg i noen historier som Almanac des Muses hadde gitt overbærende gjestfrihet til, overtok ledelsen av det litterære året, men han var bare rundt tjue år gammel og var ikke opp til en slik oppgave. Abbé Grosier, assistert av Le Bret og Clément, tok ansvar for det litterære året . Vi må også sitere, blant samarbeidspartnerne til Fréron fils, Geoffroy , som senere ga nesten like mye bråk som grunnleggeren av L'Année littéraire . De samme hatene som hadde forfulgt Fréron, holdt fast ved hans etterfølger, og de triumferte et øyeblikk. Litteraturåret glemmes i løpet av 1781 for å bruke epitetet ventriloquist en skuespiller, hans fiender gjorde det så bra at hun ble suspendert under dette påskuddet, og forleggeren Panckoucke startet i kampanje, på tilskyndelse og med støtte fra det leksikonfesten. å få det undertrykt og vedlagt kvikksølv . Dette plottet var bare halvt vellykket, det litterære året fikk tillatelse til å dukke opp igjen, men privilegiet ble hentet fra Fréron, hvis navn hun sluttet å bære, og overført til sin svigermor uten noen forutsetning til fordel for den tidligere eieren forblev således prisgitt den sistnevnte som det bare hadde blitt anbefalt å gi ham den økonomiske hjelpen som hans veldedighet og avisens suksess kunne tillate ham. Han ble også forbudt å bruke den alt for bitende pennen til Salaun og Clement, mer enn sønnens.

Litteraturåret ble videreført til 1790, da det dukket opp hver sjette dag. I 1800 prøvde Geoffroy og Abbé Jean-Baptiste Grosier å gjenopplive den, men bare 45 tall dukket opp i denne fortsettelsen, i 7 bind.

Samlingen av det litterære året , 1754 til 1790, danner 292 bind. i-12. Brevene på noen skrifter danner 12 komplette bind, pluss to notatbøker. Formen og betingelsene er de samme for begge publikasjoner: de dukket opp hver tiende dag, i notatbøker på 3 ark eller 72 sider, og kostet 12 cent i notatboken, 16 cent per post.

Merknader

  1. Brev skrevet til Lefranc de Pompignan noen dager etter Desfontaines 'død.
  2. Sistnevnte kalte Fréron for et insekt som hadde kommet ut av Desfontaines lik.
  3. Navnet "Wasp" skulle, analogt med "hornet", betegne Fréron selv, men denne, med en seriøs tunge-i-kinn, spiller leksikologene i oversiktsartikkelen til stykket, for å forklare det i Engelsk betyr "veps" ... "veps".

Gjenutgivelser

Kilder

Eksterne linker