Den IKT-sektoren politikk er en formulering av de strategiske orientering at regjeringen i et land bestemmer seg for å iverksette for å utvikle bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) rettet mot å sikre økonomisk og sosial utvikling av landet. Landet. En IKT-sektorpolitikk består av:
Internasjonale institusjoner anbefaler å involvere interessenter i IKT-sektoren (operatører, tjenesteleverandører, sivilsamfunn, forbrukerrepresentanter og brukere) gjennom en deltakende tilnærming og effektiv konsultasjon for å etablere IKT-sektorpolitikken.
Sektorpolitikken må skilles fra reguleringen av elektronisk kommunikasjon (eller regulering av telekommunikasjon) som består i å definere, innen elektronisk kommunikasjon , lovene som er parlamentets ansvar og de vedtak og ordrer som er regjeringens ansvar. ...
Sektorpolitikken må skilles fra reguleringen av elektronisk kommunikasjon, som består i å sikre at operatører og tjenesteleverandører overholder regelverket. Regulering er et reguleringsmyndighets ansvar (nødvendigvis uavhengig av enhver innflytelse fra operatører og leverandører og i utgangspunktet uavhengig av regjeringen).
Begrepet telekommunikasjonspolitikk ble vanligvis brukt tidligere, siden denne sektoren var underlagt spesifikke institusjoner og selskaper.
Begrepet IKT-sektorpolitikk tilsvarer en utvidelse av omfanget av denne sektorpolitikken til å omfatte informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) som integrerer telekommunikasjon, IT, Internett og audiovisuell digital konvergens. Denne utvidelsen er uunngåelig, gitt den dype interaksjonen mellom prosjekter knyttet til telekommunikasjon, IT, internettjenester og radio- og fjernsynssending. Begrepet "politique" brukes med betydningen av det engelske ordet "policy" og ikke "politikk" når det er snakk om "Sectoral policy". På den annen side vil ordet politisk bli tatt med betydningen av det engelske ordet "politikk" når det gjelder "politiske myndigheter".
Fram til 1990-tallet ble den sektorielle telekommunikasjonspolitikken implementert direkte av de etablerte operatørene i henhold til direktivene fra departementet med ansvar for telekommunikasjon. Disse etablerte operatørene hadde generelt monopol for det faste nettverket og noen ganger for alle tjenester.
De industrialiserte landene hadde gradvis tilfredsstilt etterspørselen etter telefontjenester med flerårige programmer for å utvide og modernisere telekommunikasjonsinfrastrukturen. På den annen side led utviklingslandene og spesielt de minst utviklede landene av en alvorlig mangel på telekommunikasjonsinfrastruktur, og dette utgjorde et stort handikap for den økonomiske og sosiale utviklingen i disse landene. Med liberaliseringen av telekommunikasjonsmarkedet og innføringen av konkurranse i de fleste av alle land, har utformingen og implementeringen av IKT-sektorpolitikken blitt mer kompleks på grunn av det økende antallet interessenter. Men behovet for å formulere klare retningslinjer for utviklingen av IKT-sektoren ble stadig viktigere i informasjonssamfunnets tid. Også internasjonale og regionale institusjoner har utviklet et sett med prosjekter som skal hjelpe disse landene med å etablere sin telekommunikasjonspolitikk.
APC, Association for the Advancement of Communications, er en ikke-statlig organisasjon med mange eksperter som jobber innen kommunikasjon som betjener utviklingsland. APC har utarbeidet et dokument som presenterer alle prinsippene og mekanismene som er nyttige for oppdatering av sektorpolitikken.
Den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU) støttet prosjektet for å harmonisere IKT-sektorpolitikken i ECOWAS. Dette prosjektet resulterte i utviklingen av seks ytterligere ECOWAS-handlinger som ble undertegnet 19. januar 2007 i Ouagadougou av alle ECOWAS-statsoverhoder og som er publisert på ECOWAS-nettstedet. Disse lovene er overført til nesten alle nasjonale lover i ECOWAS-land, og denne innføringen er i ferd med å bli fullført. Tilleggsloven A / SA / 1/01/07 vedrører harmonisering av politikk og regelverket for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).
EU-kommisjonen (EF) og Den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU) har utviklet et prosjekt med tittelen "Støtte for adopsjon av harmoniserte politikker for IKT-markedet i AVS-land", som er en komponent i "AVS-informasjons- og kommunikasjonsteknologi" under 9 th europeiske utviklingsfond (EDF). Dette prosjektet er sammensatt av tre delprosjekter: Afrika sør for Sahara (HIPSSA), Karibia (HIPCAR) og Stillehavsøya (ICB4PIS).
Artikkel 5 i ECOWAS tilleggslov A / SA / 1/01/07 definerer målene for IKT-sektorpolitikken. Hovedpoengene i denne artikkelen er som følger:
Det femte globale forumet for telekommunikasjon og IKT-sektor ble organisert av International Telecommunication Union (ITU) fra 14. til 16. mai 2013 i Genève. Dette forumet samlet mer enn 900 delegater, som representerte 126 medlemsstater, 49 sektormedlemmer og fem FN-byråer, samt 37 medlemmer av publikum. Dette forumet tillot internasjonale forskere å utveksle synspunkter om viktige politiske spørsmål som skyldes det raskt skiftende informasjons- og kommunikasjonsteknologimiljøet (IKT). Under det forberedende møtet 13. mai 2013 var deltakerne i dette forumet generelt enige om at Internett-tilgang og bredbåndstilgang (eller bredbånd) faktisk er grunnleggende menneskelige behov , selv om noen har gått lenger ved å kvalifisere dem som grunnleggende rettigheter. De siste anbefalingene fra deltakerne på dette forumet er som følger:
De følgende underavsnittene i denne delen består av temaene som oftest finnes i dokumentene som presenterer sektorpolitikken som er eksemplifisert i den følgende delen ( Eksempler på IKT-sektorpolitiske uttalelser ).
Oppdater det juridiske rammeverket for å ta hensyn til konvergens av tjenester og konvergens av teknologier. Det er en forutsetning for følgende strategiske søyler. Noen juridiske ordninger må endres for å oppmuntre til fremveksten av nye tjenesteleverandører uten å øke antallet dupliseringer av infrastruktur. Visse regulatoriske forpliktelser må endres for å utnytte ny teknologi bedre. Konvergensen av teknologier har gjort at visse tjenesteskille som ble brukt i tidligere tekster, var fullstendig foreldet. Reglene for rettferdig konkurranse må gjennomgås i henhold til de nye elementene som bestemmer kraften til en operatør eller en tjenesteleverandør
Interessentenes rolle må avklares i det nye miljøet der nye aktører dukker opp i verdikjeden til nye tjenester. Politiske beslutningstakere og tilsynsmyndigheten må spille en tilretteleggende rolle overfor nettoperatører og tjenesteleverandører.
Det må legges til rette for at nye investorer kommer inn for å utvide og modernisere nettverkene, utvide tjenestene som tilbys til brukerne og øke diffusjonen av disse tjenestene. De nyeste teknologiene må brukes for å optimalisere infrastrukturen på nasjonalt nivå. Dette bør føre til en bærekraftig reduksjon av kostnadene på sluttbrukernivå. Uberettiget duplisering av infrastruktur må unngås, samtidig som man garanterer tilfredsstillende tilgjengelighet gjennom et beregnet mangfold av tilganger.
Utvikle bruken av faste, mobile og internettjenester. Høyhastighets Internett-tilgang må være rimelig
Utvikle lokale applikasjoner og innhold. Nye små lokale kommersielle strukturer bør oppmuntres til å utvikle innhold for å fremme nasjonal kultur og lokale språk.
Bygg brukerkapasitet ved å støtte opplæringen av potensielle brukere av IKT-tjenester, spesielt for tradisjonelle småbedrifter og husholdninger med lav inntekt. Lokale ferdigheter må utvikles for alle nye bransjer i IKT-sektoren (for eksempel administratorer av lokale nettverk og nettstedsskapere).
Implementere handlingsplaner for universell tjeneste for å redusere det nasjonale skillet i landet mellom urbane og landlige områder. Bredbånd Internett-tjenester er en del av tjenestene som er berørt av universelle tjenester, med en bestemt tidsplan avhengig av sonetype.
En deltakende tilnærming er avgjørende for at anbefalingene som foreslås i denne IKT-policyerklæringen effektivt blir implementert av de berørte partene, fordi regjeringen ikke har direkte myndighet overfor de ulike aktørene i IKT-sektoren utenfor nasjonale institusjoner. Alle interessenter i IKT-sektoren er invitert til å gi sin mening om filene som studeres og om utkastet til reguleringstekster. Departementet og tilsynsmyndigheten må ta det i betraktning og svare på det slik at en reell dialog kan finne sted.
En deltakende tilnærming og en offentlig konsultasjon gjør det mulig for de politiske myndighetene å ta hensyn til synspunktet til de ulike sosiale og faglige kategoriene på deres prioriterte behov og å sikre en felles forståelse av de strategiske retningene og handlingsplanene. IKT-sektorpolitikken vil da bli bedre tilpasset markedsrealiteten. Den deltakende tilnærmingen brukes også til å bestemme verdiene til indikatorene som karakteriserer målene for den sektorielle IKT-politikken.
Departementet og tilsynsmyndigheten bør fremme IKT i arbeidsgrupper, seminarer, mediebegivenheter og pilotprosjekter for å demonstrere de praktiske fordelene med IKT. Departementet og tilsynsmyndigheten må sørge for at lokale politikere deltar i disse arrangementene for å få deres engasjement og støtte i gjennomføringen av handlingsplaner på lokalt nivå.
En IKT-sektorpolitikk implementeres i en iterativ prosess. Det er fra analysen av resultatene som er oppnådd tidligere år at målene og strategiene blir bestemt for den nye perioden som er vurdert i IKT-sektorens policyuttalelse.
Internasjonale institusjoner anbefaler at de ulike trinnene i utarbeidelsen og utviklingen av en IKT-sektorpolitisk uttalelse gjøres i størst mulig åpenhet for å få tillit til innbyggerne og for å lette gjennomføringen av denne uttalelsen. For eksempel anbefaler ECOWAS i artikkel 6 i tilleggsloven A / SA / 1/01/07:
Gjennomsiktige beslutningsprosedyrer som består av: Vedta gjennomsiktige beslutningsprosesser og reguleringsutviklingsprosedyrer for IKT-politikk og regulering . Gjennomføre en offentlig konsultasjon for å sikre en gjennomsiktig beslutningsprosess og reguleringsutviklingsprosess .Presentasjon av følgende elementer: Spesifikke mål Prioriterte tiltak. Indikatorer som karakteriserer nivået for oppnåelse av mål
En IKT-sektorpolitisk uttalelse foreslår en liste over indikatorer for å overvåke gjennomføringen av IKT-sektorpolitikken. Prestasjonsnivåmål må defineres for hvert år i perioden som er vurdert i erklæringen. Noen indikatorer samsvarer med regulatoriske forpliktelser for geografisk dekning og kvaliteten på tjenestene som tilbys av nettoperatører. Målverdiene som tilsvarer disse indikatorene er inneholdt i spesifikasjonene knyttet til lisensene. Verdien av indikatoren gitt på nasjonalt nivå må være i samsvar med verdiene i spesifikasjonene til lisensene, ellers må det foretas en revisjon av spesifikasjonene. De andre indikatorene som brukes til å karakterisere målene for sektorpolitikken har ingen tvangsverdi. De brukes i en deltakende tilnærming av alle aktørene som er berørt av IKT-sektoren for bedre koordinering av aktiviteter av allmenn interesse.
Benchmarking av indikatorene anbefalt av ITU er veldig nyttig for å lokalisere sterke og svake sider i landet sammenlignet med andre land i regionen. Internasjonale sammenligninger av indikatorer er bare relevante hvis dataene som tilsvarer disse indikatorene er samlet inn og behandlet i henhold til ITU-definisjoner.
En undersøkelse om e-beredskap (beredskap og beredskap til å bruke IKT) er et nyttig verktøy for å fastslå hindringene for effektiv bruk av IKT i bedrifter, administrasjoner og husholdninger. E-beredskap er basert på indikatorer hvis verdier ikke er tilgjengelige i operatørenes informasjonssystemer, i motsetning til indikatorer på infrastruktur og tilgang til IKT-tjenester. Derfor må det utføres undersøkelser i felt med et representativt utvalg av virksomheter, administrasjoner og husholdninger. Indikatorene som vil bli brukt i disse undersøkelsene må være kompatible med listen over indikatorer gitt i dokumentet "GRUNNLEGGENDE INDIKATORER RELATERING TIL IKT" produsert av Partnerskap for måling av IKT for utvikling ".
IST - Africa, en organisasjon som samler flere afrikanske land, har produsert et dokument som presenterer analysen av IKT-sektorpolitikk i flere afrikanske land (Botswana, Burundi, Kamerun, Kenya, Lesotho, Mauritius, Mosambik, Namibia, Senegal, Sør-Afrika, Tanzania , Uganda) for å identifisere beste praksis implementert i visse land, og som deretter vil bli anbefalt til andre land. ERNWACA-organisasjonen (The West and Central African Educational Research Network) samler eksperter og akademikere som spesialiserer seg på utdanning, formidling av kunnskap og bruk av ny teknologi for informasjonssamfunnet. Denne organisasjonen gjennomførte en analyse av IKT-sektorpolitikken i 27 afrikanske land. (Benin, Botswana, Burkina Faso, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Komorene, Republikken Kongo, Elfenbenskysten, Egypt, Etiopia, Gambia, Ghana, Guinea, Kenya, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Marokko, Mosambik, Namibia, Niger , Nigeria, Rwanda, Senegal, Tanzania, Uganda og Zambia). Denne studien fremhever de viktigste problemene som afrikanske land står overfor: utilstrekkelig infrastruktur og tilgang til telenett, utilstrekkelig menneskelig ressurs. Denne studien tilbyr anbefalinger rettet mot å intensivere partnerskap med lokale og utenlandske investorer og utvikle prosjekter i forhold til internasjonale organisasjoner. Denne studien viser også behovet for å oppdatere de juridiske og regulatoriske rammene, og å modernisere institusjonene som er berørt av IKT for å motivere investorer, legge til rette for opplæring av menneskelige ressurser og gi et gunstig og sikkert miljø.
Eksempel på analyse av resultatene av IKT-sektorpolitikken i Tanzania.
Forbundsregeringen i Tyskland har utarbeidet en nasjonal IKT-utviklingsplan med følgende mål : Digital Germany 2015-mål
USAs regjering har utviklet en nasjonal plan for IKT i USA: "CONNECTING AMERICA: THE NATIONAL BROADBAND PLAN". Denne planen er fokusert på utvikling av bredbånd. Dokumentet som presenterer denne planen er tilgjengelig på Internett. Målene, definert i kapittel 2 i dette dokumentet, er som følger:
Langsiktige mål for den amerikanske nasjonale bredbåndsplanen: