Paris-konvensjonen i 1919

Paris-konvensjonen i 1919

Konvensjon som regulerer luftfart
Type traktat Konvensjon
Signatur 13. oktober 1919
Sted for signatur Paris
Underskrivere 27
Depositar Fransk regjering
Språk Fransk, engelsk, italiensk

Paris-konferansen av Chicago-konvensjonen fra 1910

Den Paris-konvensjonen av 1919 eller konvensjonen om regulering av flysikrings er en avtale inngått i 1919 som fastsetter reglene for flysikrings mellom statene. Hun opprettet Den internasjonale kommisjonen for luftfart (CINA).

Paris-konvensjonen ble erstattet i 1947 av Chicago-konvensjonen .

Historisk

I 1910 innkalte Frankrike en internasjonal konferanse for å etablere regler for luftfart. Dette førte ikke til en konvensjon fordi det oppstod et fast punkt om utenlandske flys rett til å fly over et annet lands territorium og første verdenskrig satte en stopper for diskusjonene.

Imidlertid i 1919, etter utviklingen av luftfart under krigen, erkjente statene behovet for å etablere internasjonale regler for luftfart. Under Paris fredskonferanse ble det således opprettet en kommisjon 6. mars 1919 for å utarbeide en konvensjon om internasjonal sivil luftfart i fredstid. Tolv land var en del av denne kommisjonen som inkluderte tre underkommisjoner for juridiske, tekniske og militære aspekter. Innen syv måneder, og basert på det forrige arbeidet med den uferdige 1910-konvensjonen, ble konvensjonsteksten ferdig. Konvensjonen inneholdt 43 artikler som tok for seg de tekniske, operasjonelle og organisatoriske aspektene ved luftfart. Det innstiftet opprettelsen av en internasjonal luftfartskommisjon under myndighet av Folkeforbundet . De13. oktober 1919, 27 stater undertegnet konvensjonen om regulering av luftfart.

En protokoll ble undertegnet i Paris 1 st mai 1920 å legge muligheten til å fravike artikkel 5 i konvensjonen om tilstanden til avtale mellom andre skrevet land.

11. juli 1922 trådte Paris-konvensjonen i kraft etter at 14 land hadde ratifisert den, inkludert det britiske imperiet (bestående av syv stater: Storbritannia, Australia, Canada, India, Irland, New Zealand og Unionen Sør-Afrika) og Frankrike . Imidlertid ratifiserte USA aldri Paris-konvensjonen på grunn av sin tilknytning til Folkeforbundet, som de nektet å bli med på.

Paris-konvensjonen var den første multinasjonale reguleringen som styrte luftfart; det gjorde det mulig for mange undertegnende land som ennå ikke hadde et, til å vedta nasjonale forskrifter. Gjennom Artikkel 1 st , etablerer det klart "den fullstendige og eksklusive suverenitet [hver stat] i luftrommet over sitt territorium" slutt 20 år med uenighet. I løpet av mellomkrigstiden forsøkte imidlertid flere ikke-undertegnende land i Paris-konvensjonen å opprette lignende konvensjoner. I 1926 undertegnet Spania, Portugal og 19 andre land i Latin-Amerika en konvensjon i Madrid . Ratifisert av bare 6 land, trådte den aldri i kraft. På samme måte i 1928 samlet USA rundt 20 land i Havana for å undertegne en konvensjon som handlet om lufttrafikkrettigheter. Denne konvensjonen, kjent som den kommersielle luftfartskonvensjonen , ble ratifisert av 16 land.

Totalt ratifiserte 37 land Paris-konvensjonen, inkludert de 4 som senere fordømte den (Bolivia, Chile, Iran og Panama). Til slutt forble Paris-konvensjonen i kraft frem til 1947 etter ikrafttredelsen av Chicago-konvensjonen som erstattet den og samtidig opprettet Den internasjonale luftfartsorganisasjonen .

Underskrivere

27 land signerte konvensjonen:

Organisasjon

Stevnet inneholder 43 artikler organisert i 9 kapitler samt 8 vedlegg.

Kapittel I  : “Generelle prinsipper” (artikkel 1 til 4). Dette kapittelet definerer rommet et land utøver sin autoritet over. Det tillater også overflyging av territoriet til en annen stat med et luftfartøy fra en annen medlemsstat under forutsetning av å respektere de tidligere publiserte sonene. Kapittel II  : "Flyets nasjonalitet" (artikkel 5 til 10). Dette kapittelet beskriver nasjonalitet og luftfartsregistreringsregler for medlemslandene. Den definerer også hvor ofte medlemsland må bytte sine registreringsregistre. Kapittel III  : "Sertifikater for luftdyktighet og kompetansesertifikater" (artikkel 11 til 14). Dette kapitlet handler om luftdyktighetssertifikater for fly og kvalifikasjonssertifikater for mannskap. Den nevner deres gyldighet i alle medlemsland. Det uttrykker også forpliktelsen for alle fly som har mer enn 10 passasjerer å være utstyrt med en trådløs telegrafistasjon og lisensen knyttet til bruken. Kapittel IV  : "Opptak til luftfart over utenlandsk territorium" (artikkel 15 til 18). Dette kapittelet forklarer reglene som gjelder for fly som flyr over et annet medlemslands territorium, samt rettighetene til landene som er overfylte. Kapittel V  : "Regler som skal følges ved avgang, underveis og landing" (artikkel 19 til 25). Dette kapittelet forklarer dokumentene som fly må ha under alle omstendigheter (sertifikater for luftdyktighet, registrering, mannskapspatenter og lisenser, passasjernavnliste, lastemanifest, loggbøker). Den lister også opp forpliktelser og rettigheter for stater overfor fly som flyr over eller lander på dens territorium (besøksrettigheter, assistanse, skatter osv.). Kapittel VI  : “Forbudt transport” (artikkel 26 til 29). Dette kapittelet forklarer at transport av våpen eller ammunisjon er forbudt over et annet land. Det gjør det også mulig å forby eller regulere transport av kameraer eller andre gjenstander under forutsetning av at de andre medlemsstatene får beskjed. Kapittel VII  : “Statlige luftfartøy” (artikkel 30 til 33). Dette kapittelet bestemmer hvilke fly som regnes som private eller militære, samt reglene som gjelder for militære fly. Kapittel VIII  : “International Air Navigation Commission” (artikkel 34). Dette kapittelet bestemmer kommisjonens sammensetning, dens rolle og finansiering. Kapittel IX  : "Avsluttende bestemmelser" (artikkel 35 til 43): Dette kapittelet samler forskjellige artikler som handler om staters rettigheter og forpliktelser, måten å løse tvister på, mulighetene for andre stater å bli undertegnere av konvensjonen. Det gir mulighet for undertegnende stater til å si opp konvensjonen før 1 st januar 1922.

De 8 vedleggene har samme verdi som artiklene i konvensjonen og kan endres og oppdateres av Den internasjonale kommisjonen for luftfart. Det er delvis fordi teksten ikke er stiv at USA nektet å ratifisere konvensjonen.

Vedlegg A  : "Merker som skal bæres på fly": Definerer regler for registrering, samt størrelse, plassering og skrift på merkingen. Vedlegg B  : "Luftdyktighetsbevis": Definerer vilkårene for å gi et luftdyktighetsbevis. Vedlegg C  : "Loggbøker": Definerer hva som må inngå i de forskjellige loggbøkene (reiselogg, flylogg, motorlogg, signallogg). Vedlegg D  : "Forskrift om lys og signaler. Lufttrafikkode ”: Definerer posisjonen til navigasjonslys, bruk av signaler (rakettbrann), prioriteringene mellom fly, trafikk rundt flyplasser . Vedlegg E  : "Minimumsbetingelser som kreves for å skaffe lisens- eller navigatørlisenser": Definerer testene som skal tas og kunnskapen som er nødvendig for å skaffe lisensene (turistpilot, offentlig transportplan, ballong, luftskip eller navigator), samt vilkårene for oppfylles for legeattesten. Vedlegg F  : “Internasjonale kart og luftfartsmerker”: Definerer informasjonen som må vises på et luftfartskart samt formen på luftfartsmerkene som er tegnet på bakken. Vedlegg G  : “Innsamling og distribusjon av meteorologisk informasjon”: Definerer hvordan meteorologiske data samles inn og distribueres. Vedlegg H  : "Tollvesen": Definerer grensepasseringsreglene samt formen på dokumentene som skal presenteres.

Merknader og referanser

  1. (in) "  Konvensjon om regulering av luftfart  " , UNTERM (åpnet 8. januar 2016 )
  2. Albert Pelsser, “  The major stages in the regulering of air navigation  ” , på www.icao.int (åpnet 9. januar 2016 )
  3. (en) Albert Pelsser, “  Paris-konvensjonen fra 1919: Utgangspunktet for regulering av luftfart  ” , på www.icao.int (åpnet 13. januar 2016 )
  4. Paris-konvensjonen
  5. Milde 2008 , s.  10
  6. Paris-konvensjonen , s.  135-137
  7. Milde 2008 , s.  11
  8. [PDF] (i) "  konvensjon om regulering av Aerial Navigation undertegnet i Paris, 13 oktober 1919  " på arcticportal.org (åpnes 10 januar 2016 )
  9. Paris-konvensjonen , s.  9-17
  10. Paris-konvensjonen, artikkel 39 , s.  16
  11. Paris-konvensjonen, artikkel 34 , s.  15
  12. Milde 2008 , s.  12

Bibliografi

Offisiell tekst

Se også