Den polynesiske muntlige litteraturen er settet med historier, myter, sagn og muntlige tradisjoner fra de forskjellige øyene i Polynesia i Oseania . Dette kulturområdet er fra koloniseringen av øyer i Stillehavet av den austronesiske som en gang kom inn i Polynesia av Fiji-skjærgården fra Sørøst-Asia , ble polynesere som fortsetter østover. De forskjellige polynesiske språkene er fremdeles nære og forståelige.
Disse øyene deler en rekke muntlige tradisjoner som generelt anses å være eksotiske legender eller myter ; men veldig ofte tolket i Polynesia som den sanne historien fra eldgamle tider ("po" tid) og av forfalte forfedre (" atua "). Dette stoppet forklares av vanskeligheten med å tolke slike historier. Disse bruker den allegoriske formen mye. Slik vil en fisk for eksempel noen ganger symbolisere en øy; fange en fisk, oppdage en øy osv. Fortellerne vil også spille på lydene eller polysemien til ordene fordi formen og innholdet her er nært knyttet sammen.
Vektoren som opprinnelig ble brukt, er virkelig viktig. Oralitet har i hovedsak en fleksibilitet som skriving ikke tillater . Hvis handlingen fra den ene versjonen til den andre forblir den samme, vil den kunne kombineres til uendelig avhengig av sted, forteller og omstendighetene i ytringen. I motsetning til vestlige historiske oppfatninger der kunnskap om fortiden absolutt må føre til bedre forståelse av nåtiden, er det ikke så mye et spørsmål om forståelse her som å rettferdiggjøre eller (de) legitimere en nåværende situasjon. Eksemplet på slektsforskning, hvis versjoner er mange og ofte motstridende, illustrerer dette perfekt. Det er virkelig ansiennitet til et høvdingdom at vi ikke bare anerkjenner dets politiske legitimitet, men også landets base og prestisje. I tilfelle politiske endringer og dette ofte skjedde, må den nye maktlinjen i sin tur ha den eldste slektsforskningen, selv om det betyr å legge til noen få generasjoner eller låne forfedre her eller der fra det forrige dynastiet. I dette tilfellet vil den fremdeles veldig forsiktige fortelleren generelt foretrekke å bruke den allusive modusen. For når vi berører historier som er så grunnleggende som opprinnelsen til høvdingdømmer hvis politiske og landlige implikasjoner kan kjennes i noen øygrupper fram til i dag, er det sannsynligvis bedre å holde en viss uklarhet på spørsmålet og la døren stå åpen for flere tolkninger: avslører uten snakker for mye, skjuler mens du snakker.
Dette er hvordan hver øy, hver stamme , hver klan og til og med hver forteller vil ha sin egen versjon eller tolkning av en bestemt narrativ syklus. Overgangen fra muntlig til skriftlig vil likevel være en spillveksler. Da misjonærer og deretter administratorer , antropologer eller etnolingforskere samlet inn og noen ganger publiserte disse beretningene (som sjelden gir språkversjonen), endret de seg veldig. Ved å fikse for alltid på papir hva som frem til da kunne omformuleres nesten uendelig, gjorde de absolutt et arbeid med arvbeskyttelse samtidig som de ofte bare ga versjonen av en gitt forteller på et gitt tidspunkt.
Enkelte polynesere forsto likevel interessen og faren ved denne nye uttrykksmåten. Fra midten av XIX E- tallet samlet mange av dem skriftlig sin slektsforskning , historien og opprinnelsen til stammen, samt forskjellige beretninger. Disse skriftene kjent under navnet "puta Tumu" (opprinnelsesbok), "puta Tupuna" (forfedres bok) på Austral- øyene, "whakapapa pukapuka" (slektsbok) eller "familiebøker" i henhold til øygruppene er noen ganger alltid nidkjært holdt av familiens hoder. Andre sies å ha forsvunnet eller blitt ødelagt. Slik brente Makea Takau Ariki , ariki fra "vaka" (stammen) i Teauotonga (Rarotonga), på 1890-tallet alle "familiebøkene" til stammen hans bortsett fra hans egen, slik at dette blir den offisielle historien til høvdinget uten mulighet til avhør. Ekstrakter ble også publisert på hans forespørsel i Journal of the Polynesian Society. Atter andre kan skrives om for å tilpasse dem til en ny gitt situasjon.
Et annet eksempel gjelder Wiremu Te Rangikahekes skrifter , som utgjorde hovedkilden til George Greys historiesamling med tittelen "Polynesian Mythology". Dette arbeidet har blitt en referanse til muntlig maorilitteratur , versjonene som presenteres der har gradvis blitt de offisielle regnskapene for alle maoriene i New Zealand , selv om hver stamme har sine egne kontoer, sin egen historie og opprinnelse.
Det er mulig å skille flere typer historier etter form og innhold. Selv om grensene mellom disse kategoriene noen ganger kan være gjennomtrengelige. For eksempel kan et historisk epos fortelles som et barns eventyr eller synges i form av barnerim og omvendt . Den muntlige polynesiske er også kunsten til den permanente tilpasningen til den narrative konteksten og den sosiale statusen til taleren; derav viktigheten for deres tolkning av å vite nøyaktig forfatteren og konteksten de ble samlet inn i. Her er et eksempel på typologien til disse historiene etter mottakers aldersgruppe:
Kalt "a'ai / 'a'amu" på tahitisk eller "u" på Maori på Cookøyene , hadde disse historiene en funksjon som primært var lærerik, og lignet en "objektleksjon" med respekt for en eldste eller hvordan en eldre bror alltid trenger sin yngre sønn , lær navnene på planter og dyr, vet hvordan du skal flette, fiske eller til og med plante taro (f.eks. "Rotten og blekkspruten"; "legenden om brødfrukttreet").
Disse fortellingene ble fortalt til barn av nære slektninger, ofte moren.
“Ūtē” er improviserte sanger med mer eller mindre fasetterte ord, fremført under lokale “binges”. (se ekstern lenke)
Dette var generelt spesialister, kalt ifølge øyene orero ( Tahiti ), tumu korero (Cookøyene), Rongorongo ( påskeøya ), 'Ono'ono ( Marquesasøyene ). Bare menn ble opplært til funksjonen i spesialiserte skoler ("are korero" "fare vana'a") fra tidlig alder.
Disse historiene kunne ha flere former, sunget, sang eller enklere resitert i henhold til en bestemt seremoni (investering av en ny ariki eller mataiapo, sorg, fødsel eller til og med ekteskap). De ble ledsaget av en bestemt gest som noen ganger var pyntet med rituelle gjenstander. “Maori-høyttalere eller resitører la en viss vekt på talen eller resitasjonene sine ved å spille en fin inngravert klubb som de hadde i hendene. Slektsforskerne brukte en pinne pyntet med hakk som representerte forfedrene [...] Prestene i Tahiti og Tuamotu symboliserte liturgiske dikt med en pinne eller ved en vevd halmgjenstand som de plasserte på alteret hver gang de 'hadde fullført resitasjonen. […] Marquesas bards (onoono) assosierte sine liturgiske dikt med gjenstander som, selv om de hadde veldig forskjellige aspekter, var av samme rekkefølge som de andre: de var små lommer med fiber. Flettet kokosnøtskall som knyttede snorer var fra. frakoblet. "
Noen eksempler på de mest berømte fortellingssyklusene
I dag har disse historiene fått en helt ny dimensjon i noen øygrupper. I tillegg til rekonstruksjoner for turister eller de som er knyttet til identitetsfornyelse, er det på disse og nærmere bestemt på slektsforskning at en god del av gjeldende landlovgivning er basert, enten det er på Cookøyene eller i mindre grad i New Zealand. Faktisk, siden slutten av XIX th og tidlig XX th århundre , de New Zealand myndighetene satt opp land domstoler. Det var da et spørsmål om å bestemme titlene på tomteeierskap og arverettigheter til hver fra den systematiske samlingen av tradisjonelle historier. Disse har siden vært gjenstand for evigvarende avhør og er jevnlige kilder til kontrovers og elvesøksmål.
I den nye vedtekten fra 2004 ble det etablert en landdomstol for Fransk Polynesia som har som formål å berolige konflikter og i praksis spille en rolle som forberedelse, til og med filtrering, av høringer for retten, sistnevnte faller under fransk sivilrettslige prosedyrer .
Den tradisjonelle Orero- talekunsten blir gjenfødt.
Den franske parnassiske dikteren Leconte de Lisle er fritt inspirert av polynesisk mytologi for diktet hans "La Genèse polynesienne" i samlingen Poèmes barbares publisert på10. mai 1857i Revue française og siden tatt opp i samlingen Poèmes barbares .
På kinoen er animasjonsfilmen Vaiana: The Legend of the End of the World , regissert av Ron Clements og John Musker og produsert av Disney-studioene i 2016, fritt inspirert av flere karakterer fra polynesisk mytologi.
Det tradisjonelle oratoriet, 'orero , sies å være i gjenfødelse.
Ikke uttømmende liste, uten de veldig rike og mangfoldige tolkningsstudiene: