Den pizzicato (tatt fra samme italienske substantiv avledet fra adjektivet pizzicato "klemt") er en teknikk som brukes ved strengeinstrumenter og gitar .
I buede strengeinstrumenter består pizzicato av å plukke strengene med fingrene på høyre hånd i stedet for å bruke baugen. Vi merker at det pizzerer på nivået med de aktuelle notene, og vi spesifiserer gjenoppretting av buen med arco .
Det er mer sjelden venstre hånd; det er imidlertid en teknikk som Niccolò Paganini har brukt og popularisert mye. I dette tilfellet noterer vi et lite + over hver aktuelle note. Det er også nødvendig å passe på å bytte ut venstre hånd, hvis man spiller med fjerfingeren: instrumentalisten må da bruke for en tone buen, og deretter ta igjen den venstre pizza. Denne teknikken er mye brukt i kromatiske nedstigninger og krever derfor god koordinering:
Det finnes også en teknikk kalt "pizzicato à la Bartók" eller "pizz Bartók" (brukt av Béla Bartók ), som ligner på slag på bassen.
Hvis pizzicato ikke brukes ofte i kontrabass i klassisk musikk, er det en viktig teknikk i jazz .
Flere verk bruker bare pizzicato: den andre satsen av Benjamin Brittens Simple Symphony for strykeorkester , "Playful Pizzicato"; Pizzicato Polka av Johann Strauss Jr. og Josef Strauss; den tredje satsen av Tsjaikovskijs symfoni nr. 4 er undertekst Pizzacato ostinato , og orkesterets strenger spiller der bare på denne måten; Plink, Plank, Plunk, for strykeorkester, av Leroy Anderson , hvis tittel håner lyden av pizzicato ... og det "vanskelige" Pizzicato Vietnam av Dang Huu Phuc .
Når det gjelder gitaren , er dette faktisk dempede lyder, vanligvis ved å plassere bunnen av håndflaten på høyre hånd (noen ganger lillefingeren) nær broen for å dempe strengene. Denne teknikken er noen ganger indikert av PM (fra engelsk palm muting).