Et polypeptid er en kjede av aminosyrer bundet av peptidbindinger . Vi snakker om et polypeptid når kjeden inneholder mellom 10 og 100 aminosyrer. Over 100 (eller til og med 50, vilkårlig definisjon) aminosyrer snakker vi generelt om protein .
Blant dem multisykliske peptider, fosforylerte peptider eller til og med de som integrerer ikke-peptidbindinger eller konjugerte peptider.
Visse polypeptider utgjør en familie av antibiotika hvis svært giftige molekyler bare tillater svært begrenset bruk. Andre er essensielle i dag som viktige elementer for utvikling av vaksiner eller aktive prinsipper ment for behandling av visse patologier som kreft , hormonelle mangler , osteoporose .
Polypeptider brukes i syntesen av proteiner. Sistnevnte kan være et enkelt stort polypeptid eller polypeptider assosiert med hverandre og vedta en 3D-konformasjon. Proteinene kan modnes i Golgi-apparatet for å oppnå andre grupper enn aminosyrer (f.eks. Glykosilasjon) og / eller inkluderes i en lipidvesikkel for å forlate cellen .
Funksjonen til et protein avhenger av dets romlige struktur, selv bestemt direkte av dets aminosyresekvens. Endringer i aminosyresekvensen kan derfor få konsekvenser for aktiviteten til proteinet, noe som kan føre til endringer i fenotypen på celle- og makroskopisk nivå .
Et gen er en enhet av genetisk informasjon innen DNA som muliggjør syntese av RNA. RNA er en slags fotokopi av genet som eksporteres utenfor cellens kjerne inn i cytoplasmaet for å bli "lest" av ribosomene og dermed tillate syntese av et polypeptid.
Genet og RNA er preget av deres nukleotidsekvenser og polypeptidet av dets aminosyresekvens. Nukleotidsekvensen til genet bestemmer nukleotidsekvensen til RNA og aminosyresekvensen til polypeptidet det koder for.
Kort sagt: et gen koder for et polypeptid som kombineres med andre polypeptider for å danne et protein. Disse har innflytelse på de makroskopiske og cellulære fenotypene fordi de spiller en rolle i de forskjellige celletyper (struktur, enzymer, transport ...) og i vevet som dannes.