Roman of the Seven Wise Men

Den romerske av Seven vise menn er en tradisjonell roman med skuffer , av asiatisk opprinnelse (sannsynligvis indisk), og av disse var det mange versjoner i middelalderen i både østlige og vestlige språk.

Generell presentasjon

Den grunnleggende fortellingen er som følger: en suveren (konge eller keiser) har betrodd sin arving, sønn av sin første kone, til en eller flere verger (er), som i sistnevnte tilfelle er de "syv vise mennene". Den andre kona, som er forelsket i stesønnen eller ønsker å eliminere ham, oppfordrer suverenisten til å kalle den unge mannen tilbake til ham. Men vismennene leste i stjernene at hvis prinsen snakker før den åttende dagen, vil han sette sitt eget liv og sine herres liv i fare. Stemoren utnytter denne stillheten for å beskylde den unge prinsen for voldtekt, og faren hans dømmer ham til døden. I løpet av de neste syv dagene får de syv vise menn en forsinkelse i henrettelsen ved at hver forteller en historie som illustrerer kvinnenes fullkommenhet. På hver av disse historiene reagerer dronningen med en annen som har en grådig arving eller hykleriske rådgivere. På den åttende dagen gir prinsen selv, løst fra sin taushetsplikt, i sin tur en historie som fritar ham, og det er den voldsomme dronningen som blir dømt til døden og henrettet.

Denne fortellingen kalles vanligvis i East Book of Sindibâd , eller om Sindbad , eller om Sindban den vise , eller om Sendabar . Det er trolig av indisk opprinnelse (fra navnet på karakteren), men den gamle versjonen som minnet er bevart i de vi kjenner til nå er en arabisk versjon trolig fra VIII th  tallet om å stå i en viss Musa (navn mer eller mindre godt bevart i tekstene som er igjen). Denne originale arabiske versjonen er tapt.

Versjonene av den "orientalske gruppen"

Av de åtte kjente versjonene som utgjør den "østlige gruppen", er det en på syrisk , en på gresk, en på hebraisk, en på gammel spansk, en på arabisk og tre på persisk.

• Den syrisk-versjonen, med tittelen Historien om Sindban kloke og bevart ufullstendig når X th  tallet og er sannsynligvis en oversettelse av det arabiske Musa versjon (Edit: Friedrich Baethgen (red). Sindban oder die sieben Weisen Meister , Leipzig, Hinrichs'sche Buchhandlung , 1879; Fransk oversettelse: Frédéric Macler, Histoire de Sindban. Contes syriaques , Paris, Ernest Leroux, 1903).
• Den gresk-bysantinske versjonen, med tittelen Veldig hyggelig historie om filosofen Syntipas , kommer fra den syriske versjonen, men er mye mer utviklet og bokstavelig talt utdypet; forfatteren, som dukker opp i en innledning i jambisk vers, er en viss Michel Andreopoulos; dato er usikkert, den andre halvparten av XI th  århundre tidligere (Editions: Jean François Boissonade , De Syntipa og Cyri Filio Andreopuli narratio, e Codd Paris '.. , Paris, G. Dean, 1828 opptrykk Kessinger Publishing, 2010., Alfred Eberhard (red.), Fabulæ Romanenses græce conscriptæ , bind I, Leipzig, Teubner, 1872).
• Den hebraiske versjonen, kalt Mischle Sindbad , er spesiell ved at den inneholder tre historier som ikke finnes i noen annen, og at den gir et navn til hver av vismennene; dato er usikkert, kanskje den XIII th  århundre, slik at vi vet om det er mer eller mindre eldre enn den greske versjonen (Editions Heinrich Sengelmann, Halle, 1842, med en tysk oversettelse; Eljakim Carmoly , lignelser de Sendabar sur les knep des femmes , Paris, P. Jannet, 1849, med en fransk oversettelse; David Cassel, Berlin, 1888, med en tysk oversettelse og store notater).
• Versjonen på gammelspansk , med tittelen Libro de los engannos et los asayamientos de las mugeres , er datert av sin prolog til 1253  ; den kommer direkte fra den primitive arabiske versjonen av Mûsâ, er derfor veldig nær den syriske versjonen, men ser ikke ut til å ha påvirket versjonene av den "vestlige gruppen" (utgave: Domenico Comparetti, Ricerche intorno al libro di Sindibad , Milan, G. Bernardoni, 1869).
• Den bevarte arabiske versjonen, vanligvis kalt The Seven Viziers , er en veldig sen versjon, med flere varianter, som vises i flere manuskripter av Tales of the Thousand and One Nights (til stede i forskjellige utgaver av sistnevnte).
• De tre persiske versjonene: en prosaversjon fra slutten av XII -  tallet, på grunn av Yazan Muhammad f. Ali az-Zahiri as-Samarqandi; en versjon også i prosa av poeten Nachshebi, som dannet den åttende natten av hans Tufi-nâmeh komponert rundt 1300 (utgave: Hermann Brockhaus , Nachshebis Sieben Weisen Meister , Leipzig, 1845); og et versedikt med tittelen Sindibâd-nameh , datert 1375 .

Versjonene av den "vestlige gruppen"

Spørsmålet om overføring av denne romanen med skuffer fra den arabisk-muslimske verden til det kristne vesten er ganske uklart, fordi vi ikke har funnet moderversjonen av den "vestlige gruppen", utvilsomt skrevet på latin og før 1150 . I alle fall er det et gap mellom de to gruppene: navnet på Sindibâd har forsvunnet i Vesten, hver vismann forteller bare en historie (i stedet for to eller flere i øst), og bare fire historier fra de østlige versjonene (betegnet av ordene Latin canis , aper , senescalcus and avis ) dukker opp igjen i vestlige versjoner. I Vesten blir romanen ofte History of the Seven Wise Men of Rome .

I Frankrike er versjonene hovedsakelig delt inn i to grupper:

• En liten bestemt gruppe er representert av den latinske prosateksten til Jean de Haute-Seille (Johannes de Alta Silva), med tittelen Dolopathos sive opusculum de rege et septem sapientibus og viet Bertram , biskop av Metz fra 1180 til 1212  ; og en oversettelse til Old Fransk (i vers octosyllabic, mer enn 12 000 linjer) ved en Herbert , utført i 1223 bevilget / 26 og tilegnet Louis VIII (det var også en tysk oversettelse). I denne versjonen er kongen Dolopathos, konge av Sicilia , og vergen for den unge prinsen, kalt Lucinius eller Lucémian, er Virgil .
• Moderversjonen av den andre gruppen er en tekst på gammelfransk og i vers komponert mellom 1155 og 1190 og som er tapt. Derivert fra: to versjoner i linjer av første halvdel av XIII th  tallet (en, kalt "K versjonen" av scripta . Franco-Picard, i 5061 octosyllabic rimer, bevart i Paris BNF (MSS), fransk 1553, den andre, kjent som “versjon C”, fra Ile de France scripta , ufullstendig, bevart i den gamle fru 620 av det kommunale biblioteket i Chartres , ødelagt under bombardementet av26. juni 1944, men fotografert og gjenstand for en diplomatisk utgave i 1912 ); en prosa versjon av dérimée bygningene er fra første kvartal XIII th  århundre (den "Version A"), og deretter flere andre ( "D-versjon", "versjon L", "M-versjon" ...); en videreføring av "versjon A", fra midten av XIII th  tallet og kalte Romance of Rome Brands , og deretter i andre halvdel av XIII th  århundre, fem andre fortsettelser ( Laurin , Cassidorus , Helcanus , Pelyarmenus og Kanor ).

Det er også en tilpasning i latinsk prosa av historien om de syv vise mennene i Scala Celi , en samling historier med et oppbyggende mål av den provencalske dominikanen Jean Gobi den yngre, og komponert mellom 1323 og 1330 .

Bortsett fra latin og fransk, finnes det middelalderske versjoner av denne historien på andre språk i Vest-Europa (engelsk, tysk, flamsk, italiensk, katalansk ...).

Bibliografi

• Mauricette Aïache-Berne, “  Roman des sept sages et ses continuations”, Ordbok med franske bokstaver: middelalderen , Paris, Fayard, 1992, s.  1317-1320.
• Yasmina Foehr-Janssens, fablenes tid. Le Roman des sept sages eller den andre måten av romanen , Paris, Champion, 1994.

Merknader og referanser

1. Kongens navn er Kuresh på syrisk, Kuros på gresk (dvs. Cyrus ), Alcos på gammelspansk (muligens deformasjon av samme navn med den arabiske artikkelen), Pai Pur eller Kai Pur på hebraisk (dvs. Porus ). Det er ikke navngitt i de andre versjonene. Dronningen og den unge prinsen blir aldri kalt.
2. “Mousos the Persian” i den greske versjonen.
3. De er: Sindbad, Hippocrates, Apuleius, Lucien, Aristoteles, Pindar og Homer.
4. Det er derfor i utgangspunktet femten historier: en fra hver vismann, syv fra stemoren, og den siste historien om den unge prinsen.
5. Praktisk betegnelse av historiene fortalt i "den vestlige gruppen", oppfunnet av Karl Gödeke ("Liber de septem sapientibus", Orient und Occident , III, 1864, s.  385-423), og som har etablert seg i vitenskapelig litteratur om De syv vise menn . Det er følgende navn: canis , arbor , medicus , aper , tentamina , sapientes , avis , gaza , inclusa , Roma , vidua , Virgilius , puteus , Vaticinium , senescalcus .
6. (Utgaver: Hermann Oesterley (red.), Johannis de Alta Silva Dolopathos sive De rege et septem sapientibus , Strasbourg og London, Trübner, 1873; Alfons Hilka (red.), Historia septem sapientium , II: Johannis de Alta Silva Dolopathos sive De rege et septem sapientibus , Heidelberg, Carl Winter, 1913; Jean-Luc Leclanche (red.), Herbert. Le Roman de Dolopathos. Utgave av manuskriptet H 436 av biblioteket ved School of Medicine i Montpellier , Paris-Genève, Champion / Slatkine, 1997, 3 bind; Yasmina Foehr-Janssens og Emmanuelle Métry (red., Overs.), Dolopathos eller Kongen og de syv vise mennene , Turnhout, Brepols, 2000).
7. Hugh A Smith, “A Verse Version of the Seven Sages of Rome,  ” Romanic Review , vol. 3, 1912, s.  1-67.
8. Utgave: Mary B. Speer (red.), Roman of the Seven Sages of Rome. En kritisk utgave av de to versredaksjonene av en romantikk fra det tolvte århundre , Lexington (Kentucky), French Forum Publisher, 1989.
9. Utgaver: ("versjon L") Antoine Le Roux de Lincy (red.), Le Roman des Sept Sages de Rome, i prosa, utgitt av Leroux de Lincy (sic) etter Indian Fables , Paris, Techener, 1838; og ("M-versjon") Hans R. Runte (red.), Li ystoire de la male maraste: M-versjon av Roman des Sept Sages de Rome . Tübingen, M. Niemeyer, 1974.
10. Utgave: Henry Niedzielski (red.), The Roman Helcanus, kritisk utgave av en tekst i prosa fra XIII -  tallet , Genève, Droz, 1966.
11. Utgave: Marie-Anne Polo de Beaulieu (red.), Jean Gobi. La Scala coeli , Paris, Editions du CNRS, 1991.

Ekstern lenke

• Historie om filosofen Syntipas på gresk