Den statsborgerskap EU eller europeisk statsborgerskap er en juridisk status som gir ham som innehar visse rettigheter og offentlige friheter. Den ble introdusert av Maastricht-traktaten undertegnet den7. februar 1992. Det er underlagt begrepet nasjonalitet , som er statens enekompetanse.
I henhold til artikkel 9 i traktaten om Den europeiske union og artikkel 20 i traktaten om Den europeiske unions funksjon :
“Enhver person som har statsborgerskap i en medlemsstat er unionsborger . "
Hovedmålet med å etablere europeisk statsborgerskap var å styrke den europeiske identiteten og å gi statsborgere i medlemsstatene politiske rettigheter som deltakelse i maktutøvelsen i EU (for eksempel valg og valgbarhet for Europaparlamentet ). tilgang til tjenestemålet i EU .
Europeisk statsborgerskap er kulminasjonen av en evolusjon som hadde utgangspunkt i Roma-traktaten i 1957. Den etablerte faktisk fri bevegelse for mennesker innenfor Det europeiske fellesskaps territorium. Denne friheten forble imidlertid betinget av en økonomisk aktivitet (lønnet arbeid, levering av tjenester osv. ).
I 1974 reiste toppmøtet i Paris spørsmålet om "spesielle rettigheter" som skal gis statsborgere fra Det økonomiske samfunnet.
Den europeiske enhetsakten fra 1986 endret Roma-traktaten ved å tillate avskaffelse av indre grenser (og derfor avskaffelse av personkontroller). Dette rommet ble ikke opprettet før 31. desember 1992 som planlagt, men likevel utvidet rådet oppholdsretten til folk som ikke utøver en økonomisk aktivitet (underlagt tilstrekkelige ressurser og sosial sikkerhet). Disse rettighetene ble institusjonalisert ved etablering av statsborgerskap i EU i Maastricht-traktaten i 1992. I oktober samme år avgrenset Det europeiske rådsmøte i Birmingham konturene av dette statsborgerskapet ved å erklære at “unionsborgerskapet gir våre innbyggere mer rettigheter og beskyttelse, uten å på noen måte erstatte deres nasjonale statsborgerskap ”.
I 1997 utvidet Amsterdam-traktaten den frie bevegelsen for mennesker gjennom Schengen-avtalen , mens Det europeiske råd i Tammerfors (1999) bekreftet prinsippet om konstitusjon av et område med europeisk rettferdighet som tillater borgere å gå til domstolene i ethvert land.
I 2019 drar 95,1% av EU-befolkningen fordel av EU-statsborgerskap, mens 4,9% av befolkningen ikke har det.
Europeisk statsborgerskap gir visse rettigheter og privilegier i Unionen. På mange områder har unionsborgere samme eller lignende rettigheter som lokale borgere i medlemsstatene. Rettighetene som garanteres unionsborgere inkluderer:
Reglene om fri bevegelighet for personer er for det meste definert i direktiv 2004/38 . Unionsborgere vil kunne oppholde seg i en medlemsstat i en periode på tre måneder uten noen annen forpliktelse enn å ha et gyldig identitetskort eller pass. I perioder på mer enn tre måneder er det imidlertid unionsborgerens (og medfølgende familiemedlemmers) oppholdsrett som oppnås på visse vilkår:
For slike opphold på mer enn tre måneder kan vertsstaten kreve unionsborgere å registrere seg hos vedkommende myndigheter. Utover fem år får borgeren rett til permanent opphold på vertsstatens territorium.
Retten til å ta med seg familie gis til europeiske borgere, men kan ikke gjelde for personer som bor i et land de er statsborger av.
Midlertidige unntakNår nye land blir med i Unionen, kan tiltredelsestraktaten muligens spesifisere overgangstiltak for midlertidig å begrense fri bevegelse for statsborgere fra de innreisende statene, i de medlemsstatene som ber om det.
Tiltredelsestraktaten fra 2004 som ønsker ti nye medlemmer velkommen, samt tiltredelsestraktaten fra 2007 for Bulgaria og Romania inneholder slike tiltak. Begrensningen fastsatt i disse traktatene kan ikke forlenges i mer enn syv år, fordelt på følgende måte:
I 2010 mottok altså ikke statsborgere fra Bulgaria og Romania fullt ut prinsippet om europeisk fri bevegelighet i Frankrike, og det er fortsatt obligatorisk å få oppholdstillatelse og arbeidstillatelse.
Når det gjelder valg, kan en europeisk statsborger:
I Frankrike kan han være kommunalråd, men han kan ikke være ordfører eller vara, og heller ikke delta, direkte eller indirekte, i valget av senatorer.
I Belgia , kan han være en kommunal rådgiver siden 2004 og oldermann (nestleder) siden 2006.
I Luxembourg kan han være kommunalråd, ordfører eller rådmann
Eksistensen av europeiske borgerinitiativer (ECI), lansert den1 st april 2012, tillot opprettelse av et initiativ med tittelen La meg stemme ("La meg stemme") og som forsøker å skaffe europeiske borgere rett til å stemme ved alle valg i deres hjemland i EU (se EU-kommisjonens nettside, http://ec.europa.eu/citizens-initiative/public/initiatives/ongoing/details/2012/000006 samt letmevote.eu).
En europeisk statsborger kan være en tjenestemann i sin bostedsstat, men bare for jobber som ikke innebærer suverenitet eller nasjonal sikkerhet. I Frankrike åpnet for eksempel loven fra 26. juli 2005 embetsverket for utlendinger som er statsborgere i en EU-medlemsstat, og forbeholdt statsborgere bare posisjoner "som involverer utøvelse av suverenitet eller implementering av rettigheter til offentlig makt ( hær, politi, rettsvesen, diplomati og skatteforvaltning) "
Forpliktelsene til borgere i EU er ikke foreskrevet av noen av de nåværende traktatene. Imidlertid fastlegger Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter følgende prinsipp: "glede av disse rettighetene innebærer ansvar og plikter" .
Den loven spesifiserer rettighetene til EU-borgere. Følgende saker gir en oversikt over mangfoldet i denne rettspraksis.
Vilkårene fastsatt i nasjonal lovgivning med hensyn til å yte støtte som dekker studiekostnader for studenter, må være objektivt begrunnet og uavhengig av statsborgerskapet til EU-borgerne. For å avgjøre om dette er tilfelle, må en nasjonal domstol verifisere at disse forholdene er hensiktsmessige for å fastslå eksistensen av en reell kobling mellom en unionsborger som ber om slik bistand og det nasjonale utdanningssystemet og det nasjonale samfunnet. Videre bør disse forholdene ikke gå utover det som er nødvendig for å nå dette målet.
Første ledd i artikkel 12 EF og 18 nr. 1 EF må tolkes slik at de ikke er til hinder for at en skattepliktig bosatt i Tyskland ikke i stand til å trekke fra sin skatt i henhold til nasjonal lovgivning som den som er omtalt i hovedsaken. skattepliktig inntekt i den medlemsstaten underholdsbidraget til sin ekskone som er bosatt i en annen medlemsstat der nevnte pensjon ikke er skattepliktig, mens han ville ha rett hvis ekskona bodde i Tyskland.
Artikkel 12 EF og 17 EF må tolkes slik at de, under omstendigheter som de i hovedsaken, hindrer administrativ myndighet i en medlemsstat som nekter å iverksette tiltak. Gunstig for en anmodning om endring av navn for mindreårige barn bosatt i den staten og med dobbelt statsborgerskap i den staten og i en annen medlemsstat, når formålet med denne anmodningen er at disse barna skal kunne bære navnet de ville ha under lovgivningen og tradisjonen i den andre medlemsstaten.
På det nåværende stadiet av utviklingen krever ikke fellesskapsretten at en trygdeytelse beregnet på arbeidssøkere som kan bevise at de har utilstrekkelige ressurser, skal betales til en unionsborger som kommer inn på en medlemsstats territorium med den hensikt å på jakt etter en jobb der og som ikke rettferdiggjør noen forankring i den staten eller noen tilknytning til det nasjonale arbeidsmarkedet.
Barn til en statsborger i EU som har bosatt seg i en medlemsstat mens foreldrene utøvde oppholdsrett som en migrerende arbeidstaker i den medlemsstaten, har rett til å bli der for å gjennomføre generelle utdanningskurs, i samsvar med artikkel 12 i forordning ( EEC) nr . 1612/68, den15. oktober 1968, knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet. Det faktum at foreldrene til de berørte barna i mellomtiden har skilt seg, det faktum at bare en av foreldrene er unionsborger og at denne forelderen ikke lenger er en migrantarbeider i vertsstaten eller det faktum at barn er ikke selv borgere av Unionen er irrelevante i denne forbindelse.
Artikler 6 og 8 i EF-traktaten (nå, etter endringen, artiklene 12 EC 17 EC) være til hinder for mottak av en sosial fordel fra et ikke-medvirkende ordningen, slik som minimumslivsmidler i artikkel 1 m i Belgisk lov av7. august 1974, være underlagt, når det gjelder statsborgere fra andre medlemsstater enn vertsstaten på hvis territorium nevnte statsborgere lovlig bor, under forutsetning av at sistnevnte faller inn under virkeområdet for forordning (EØF) nr . 1612/68,15. oktober 1968, knyttet til fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet, selv om ingen slike vilkår gjelder for statsborgere i vertsstaten.
I tilfelle Mario Vicente Micheletti m.fl. mot Delegación del Gobierno en Cantabria ble det slått fast at “definisjonen av vilkårene for erverv og tap av nasjonalitet faller, i samsvar med internasjonal lov, innenfor hver medlemsstats kompetanse, kompetanse som må utøves i samsvar med fellesskapsretten ” . I samme tilfelle er dobbel nasjonalitet, hvorav bare en av de to gjelder en medlemsstat, tilstrekkelig til å oppfylle kravene til "unionsborgerskap".
Bestemmelsene i fellesskapsretten om etableringsfrihet hindrer en medlemsstat i å nekte fordelen av denne friheten til en statsborger i en annen medlemsstat som samtidig har statsborgerskap i en tredjestat, med den begrunnelse at lovgivningen i vertsstaten anser ham for å være statsborger i den tredje staten.
Sekundær lovgivning og eksisterende saker er konsolidert ved direktiv 2004/38 / EF av 29. april 2004 "om unionsborgeres og familiemedlemmers rett til å bevege seg og oppholde seg fritt på medlemsstatens territorium" om endring av forordning ( EEC) nr . 1612/68 og om oppheving av en rekke tidligere direktiver.
Artikkel 24 i dette direktiv sier at "enhver unionsborger som er bosatt på vertsstatens territorium i medhold av dette direktivet skal nyte lik behandling med innbyggerne i denne medlemsstaten innenfor rammen av traktaten". Med andre ord er likebehandling ikke begrenset til arbeidstakere: en student eller en arbeidsledig person som er statsborger i en EU-stat har de samme rettighetene som andre studenter og arbeidsledige fra en annen EU-stat, når han bor der. Den Court of Justice for De europeiske fellesskap har forsterket denne retten (for eksempel i tilfelle av en tysk statsborger, som gikk til arbeid i Østerrike og deretter mottatt dagpenger i Østerrike, returnerte til Tyskland og som hevdet fra den østerrikske fondet betaling av disse godtgjørelsene).
I henhold til Lisboa-traktaten,
“Enhver person som har statsborgerskap i en medlemsstat er unionsborger. "
- Artikkel 9 i Lisboa-traktaten
Som et resultat antar prosedyren for Storbritannias tilbaketrekning fra EU for britene tapet av kvaliteten på statsborgere i en medlemsstat, og derfor per definisjon tap av statsborgerskap i EU.
Imidlertid kan en forhandling føre til bevaring av vedtektene og rettighetene knyttet til dem , dersom partene når enighet.
Som et resultat har et stort antall briter, inkludert ti varamedlemmer, bedt om å skaffe seg irsk statsborgerskap for å bevare sitt europeiske statsborgerskap, noe som forårsaker en betydelig økning i søknader om naturalisering, mellom resultatene av folkeavstemningen om medlemskap i kongeriket. Forenet med EU og utløsningen av artikkel 50 i traktaten om EU .
Rettslige skritt har også blitt iverksatt av britiske statsborgere som hevder å være urettferdig og bestrider deres tap av statsborgerskap forårsaket av Brexit.
EU er involvert med tredjeland i avtaler som gjelder visse rettigheter til fri bevegelighet for borgere. Blant disse avtalene finner vi:
Disse avtalene, som noen EU-borgere drar nytte av, dekker spesifikke rettigheter, men dekker ikke alle rettighetene til EU-borgere.
Eurobarometeret indikerer at flertallet av europeerne har kunnskap om statusen til unionsborger: