Fødsel |
15. april 1839 Kairo |
---|---|
Død | 1912 |
Nasjonalitet | Egyptisk |
Aktiviteter | Journalist , produksjonsforfatter , politiker |
Yaqub Sannu ( arabisk : يعقوب صنوع Yaʿqūb Sannū '), også kjent som James Sanua , født i Kairo i 1839, døde i Paris i 1912, er en egyptisk jødisk journalist og nasjonalist, samt en pioner for egyptisk teater.
Yaqub Sannu ble født i Kairo i 1839, til en jødisk egyptisk mor og en italiensk sefardisk far som jobbet i tjenesten til en nevø av Mehemet Ali , Ahmad Pasha Yegen, som trente fra Yaqub og sendte ham studier i Livorno rundt 1853 i tre år .
Da han kom tilbake til Egypt på 1860-tallet, underviste Y. Sannu språk ved den prestisjetunge Muhadiskhânah , Polytechnic Institute of Giza. Det er mulig at vennskapene som ble smidd i dette miljøet til ingeniører, soldater, forskere, spesielt patrioter og bekymret for sosiale spørsmål, favoriserte hans tilslutning til egyptisk nasjonalisme.
Y. Sannu deltok fra 1875 i de egyptiske frimurerlogene , som innrømmet religiøst mangfold, og som også bidro til hans intellektuelle og politiske opplæring. Y. Sannu ville ha blitt journalist etter råd fra Jamal al-Din al-Afghani , både en muslimsk religiøs intellektuell og en frimurermester som oppmuntret sine muslimske disipler (som Abd Allah Nadim), jøder (som Yaqub Sannu), kristne ( som Adib Ishaq) for å engasjere seg i det offentlige liv og uttrykke sine reformistiske ideer i pressen.
Yaqub Sannu har vært dramatiker, troppsleder, regissør og skuespiller.
I 1870 grunnla han et teaterforetak for å fremføre komedier han skrev selv, inspirert av Molière , Goldoni og Sheridan, og også noen ganger for å sette opp skuespill av andre forfattere. Den er beskyttet og finansiert av khedive Ismaël (visekonge utnevnt av den osmanske regjeringen), som kaller ham "Egyptens Molière". Forestillingene er en umiddelbar suksess. Blant Y. Sannus bidrag til teatret i sitt land, tilpasningen av europeiske verk på egyptisk dialektal arabisk, og det faktum at de har introdusert kvinner på den egyptiske scenen. De første arabiske skuespillerinnene var jødiske: Milia Dyan og søsteren hennes, som Y. Sannu rekrutterte og som han ga opplæring for. Publikum på den tiden krevde Y. Sannu modifikasjoner i handlingen, og krevde for eksempel en lykkelig slutt og et ekteskap av elskere; Y. Sannu følger tilskuernes ønsker. I tillegg spiller han i stykkene sine, melodramaer og vaudevilles i en akt, rollen som den egyptiske bonden ibn-al-balad ("landets barn"). De første stykkene ble fremført på khedive-palasset , Qasr al Nil, de følgende, fraOktober 1871, i Al Azbakiyya-hagen.
Beskyttelsen til khedive slutter så snart Y. Sannu bestemmer seg for å fordømme visse sosiale overgrep i sine skuespill i 1878.
Arabiseringen av europeiske skuespill er et viktig trekk ved det arabiske teatret i perioden 1870-1930. Prosessen ble implementert av den libanesiske Maroun al-Naqqash (1817-1855), som hevdet at hans arbeid besto i å helle "fremmed gull i en arabisk form", en prosess inkludert hans teaterstykke Al Bakhil (1848), tilpasning av L ' Avare av Molière , ga en god illustrasjon. Den Egyptianization (bruk av egyptiske dialekt arabisk i stedet for bokstavelig arabisk) av europeiske skuespill der Y. Sannu er engasjert er for sin del, knyttet til fremveksten av egyptisk nasjonalisme.
I 1877 opprettet Y. Sannu i Kairo avisen Abou Naddara (noen ganger transkribert Abou Nazzara), "Mannen med briller", som ble forbudt av Khedive i 1878 av politiske årsaker, og som Y. Sannu fortsatte å publisere i eksil i Paris i 32 år, til 1910. Det er den første arabiske satiriske avisen. Først skrevet på arabisk, i 1885, ble Abou Naddara tospråklig arabisk-fransk. Y. Sannu uttrykker reformistiske politiske ideer. Han forsvarer også Egyptens uavhengighet, i en sammenheng der landet, tilsynelatende styrt av Khedive , i realiteten er under britisk innflytelse. Den anglo-egyptiske krigen i 1882 styrket Storbritannias kontroll over Egypt.
Fra slutten av 1870-årene kunne enhver avis som var kritisk til regjeringen og britene, bli suspendert, derav utseendet til en "egyptisk eksilpresse": Ophélie Arrouès Ben Salma lister opp mange egyptiske aviser som vises i Paris, hvis redaktører er Jøder som Y. Sannu, kristne eller muslimer.
Y. Sannu er forfatter av formelen "Egypt til egypterne" og han ba om at engelskmennene skulle gå. Historikeren Pierre Vermeren bringer ham nærmere andre nasjonalistiske egyptiske jøder, som Mourad Farag , spesielt forfatter av et dikt med tittelen "Egypt, mitt hjemland, mitt hjemland", eller René Qattawi (eller Cattaoui), leder av samfunnet. Sefardisk i Kairo, som i 1935 opprettet Egyptian Jewish Youth Association , med slagordet: "Egypt er vårt hjemland, arabisk er vårt språk".
Abu Nazzara spotter britene og deres marionett monarkiet i Egypt. Fra det øyeblikket den ble publisert i Paris, vil avisen også tilby karikaturer, og Y. Sannu har da litografien; de representerer for eksempel den skjelett egyptiske bonden, i filler, og de pottebukede maktmennene.
Så snart den ble forbudt i 1878, ble avisen solgt hemmelig i Egypt. Den leses av egyptiske literate og politiske sirkler og er også gjenstand for kollektive avlesninger på kafeer og klubber.
I begynnelsen var det en egyptisk avis, på egyptisk dialekt (mens den journalistiske normen innførte bokstavelig arabisk), og publikasjonen ble dermed tilgjengelig for bøndernes ofte analfabeter under kollektive avlesninger. På grunn av dette språklige valget er avisen rettet mot egyptere snarere enn allmennheten i den arabiske verdenen.
Fra 1885 ble avisen tospråklig fransk-arabisk, også rettet til den franske offentligheten for å sensibilisere den om skjebnen til Egypt.
Ett nummer solgte 1000 eksemplarer. Abu Nazzara ble utvilsomt finansiert av kronprinsen som ble kastet ut av tronen (Halim) og av den sublime porte .
Sannu publiserer også tre andre kortvarige, ikke-satiriske tidsskrifter, At-Tawaddud (Sympathy), 1888-1889 og 1898-1903; Al-Munṣef , (The Equitable), 1899-1903, The Muslim Universe 1907-1909; i denne siste avisen utelukkende på fransk, søker han å "gi et bedre bilde av islam og muslimer", ved å insistere spesielt på idealet om toleranse i islam.
I romanen av Shimon Ballas , irakisk jødisk romanforfatter, ble israelsk, arbeid med tittelen Solo (1998), er hovedpersonens liv inspirert av Yaqub Sannus liv.
I Syria ble det i 2010 dannet en gruppe filmskapere som tok navnet Abu Naddara , som en hyllest til Yaqub Sannus dagbok, "mannen med brillene"; filmene hans kan sees delvis på nettstedet www.abounaddara.com, og i sin helhet på Vimeo- vertssiden .
Avisen Le Monde rettferdiggjør altså denne henvisningen til den egyptiske forløperen: “En polyglotforsker, Yaqub Sanu, spilte en viktig rolle i fremveksten av moderne arabisk litteratur. Ansiktet hans representerer en modell for samfunnet som er åpent for verden ”.
I tillegg til en selvbiografi, Mitt liv i vers og mitt teater i prosa (Montgeron, 1912), har Y. Sannu komponert et tretti teaterverk, hvorav bare syv har overlevd: