| Fødsel |
25. mars 1944 Perpignan |
|---|---|
| Død |
18. februar 1996(51 år gammel) Saint-Cyprien |
| Aktivitet | Språkforsker |
Lluís Creixell ( Perpignan , 25. mars 1944 - Sant Cebrià de Roussillon , 18. februar 1996 ) er en språkforsker, filolog og sosiolingvist fra Roussillon, forfatter av Diccionari Bàsic Francès-Català (første utgave i 1974 av et kollektiv bestående av Domènec Bernardó, Reinald Dedies og Bernat Rieu og senere utgaver av Lluís Creixell selv; andre utgave i 1975 og tredje utgave fullført i 1980, denne utgitt på nytt i 1981).
Louis, Joseph Creixell (Louis sammenlignet med sin farbror som døde som barn og José sammenlignet med sin morbror som døde i 1942) ble født i Perpignan i stasjonsdistriktet, 9 rue de l'Avenir.
Louis 'far, Francisco Creixell y Gelpi, født i Pals i 1910, ankom Frankrike som en del av en familiegjenforening sannsynligvis i 1922 (faren Jaume Creixell, som en skomaker i Perpignan, hadde utvandret rundt årene 1914-1915). Francisco var derfor 12 år gammel. Han led mye av den omgivende fremmedfrykten (barna jaget ham og ropte "M's Spanish ..."). Han forlot den franske skolen etter et år og ble raskt lærlingmurer (I Spania i Palafrugell hadde han bare blitt utdannet i to år takket være stiftelsen av Torres y Jonama). Han jobbet som murer.
Hans mor Adèle Valls y Fonalleras født i Palafrugell i 1916, emigrerte med familien rundt årene 1925 (9 eller 10 år gammel) til kjemisk anlegg i St. Auban, søsteren og svogeren hadde bosatt seg der. ' integrert veldig bra takket være læreren som er vant til flere nasjonaliteter ... Da faren tok henne ut av skolen for å sette henne på jobb, sa hun til henne: " du begår en forbrytelse, datteren din er begavet". Han svarte at han ikke hadde noe valg å være fattig. Hun lærte som truse og jobbet deretter hjemme for en Perpignan-skredder. Faktisk hadde faren Arturo Valls y Sala ikke tilpasset seg St Auban, og hadde bosatt seg i Perpignan hvor Jaume Creixell, faren til Francisco Creixell, fant ham til en vakt og et regjeringssted for sin kone på Mr. Melchior. Slik møttes foreldrene til Louis.
I sin tidlige barndom ble Louis oppdratt av foreldre som snakket med ham på fransk (som på det tidspunktet ble anbefalt å integrere godt), da han var 5 år gammel, da søsteren hans, bestemoren, ble født. Barnehage Joachime (bestemor Quimette) ) kom til å bo hos paret, og da hun snakket katalansk, kom katalansk sitt offisielle innlegg, barn og foreldre talte til bestemoren på katalansk.
Da sistnevnte døde i 1956, fortsatte vanene: på katalansk snakket vi med bestemor (bestemor Irène), Irène Creixell y Gelpi, på fransk til foreldrene og barna snakket fransk seg imellom.
Legg merke til at denne bestemor fra faren født 17. 10. 1879 i Puerto-Rico (Vega baja) vil dø veldig gammel i St. Cyprien-Plage den 17. 10. 1971, det er gjennom henne at katalanen har holdt ut mens hun til og med ble oppdraget i Castilian i Puerto-Rico til rundt 8 år gammel (hennes far Martin Gelpi var fra Palafrugell, men hennes mor Ana Ribera y Reyes var fra Kanariøyene, så i familien snakket de på kastiliansk). Det var først da moren hennes døde at Irene ble sendt hjem til Palafrugell hvor hun var et offer for fremmedfrykt og lo av fordi hun ikke snakket katalansk !! Hun skyndte seg å fylle dette hullet, og til slutten av livet snakket hun bare på katalansk.
Louis vil snakke katalansk som en familie, perfekt tospråklig, bytte fra ett språk til et annet i henhold til høyttalerne, men det er fra utsiden at hans tilknytning til katalansk vil utvikle seg, spesielt spesielt under studiene fra 6. til 3. gjennom møtet med engasjerte lærere. .
Uansett vil lillesøsteren oppsummere for læreren sin i begynnelsen av CP (i en alder av 5 og en halv) den spesielle språklige situasjonen familien opplevde, da de ba hvert barn om å presentere seg:
“Jeg har spansk nasjonalitet, men vi er ikke flyktninger fra 1939-krigen, og hjemme snakker vi ikke spansk, men katalansk. "
Spørsmålet om identitet blir reist, spørsmålet om å være en god innvandrer: som heltene til "Retirada", eller en dårlig som de som ankom før av økonomiske eller andre grunner og gaten ikke var øm. Med den andre. Hun forstod alt ...
Foreldrene hans med morbroren José Valls var veldig hjelpsomme for landsmennene i landsbyen som ankom i 1939 i avdelingene (se vitnesbyrdet i hans memoarer av Ricardo Pascual y Gimeno som var sekretær for foreningen "La Voz de Los" Olvidados "). Og i familien var assosiasjonene for mange resultatet av denne Retirada, som vi snakket om uendelig ... på fransk, katalansk eller spansk ifølge høyttalerne, til og med for noen i en "sabir" som blander de tre ...
Familien er mer enn beskjeden, det er tre rom: Louis sover på kjøkkenet og bordet hans er kontoret hans, søsteren, morens sybord, peeling- og tilberedningsbordet. Måltider for bestemødre. Kveldene er ofte vert for hennes tante, Francisquette, som gir dem frukt, grønnsaker og hennes gode humør. I riktig sesong er det landsbyånd: vi tar ut stolene i en kosmopolitisk gate der Roussillon-innbyggere, hvite russiske emigranter, spanjoler, en senegalesisk rifleman bor ... og vi prater med naboer ... enten språket.
Louis ble naturalisert fransk i mars 1955 sammen med hele familien, da faren hans hadde valgt dette, og han vil bekrefte det når han blir myndig.
Som barn ble Louis utdannet på barnehagen i nabolaget "Florian school", deretter på barneskolen "Jean Jacques Rousseau".
Moren hans måtte kjempe med direktøren for denne barneskolen for å kunne presentere sønnen til opptaksprøven på sjette (som gratis kandidat) til komplementær kurs i Garrigole (St Assiscle-distriktet), denne rådet til en start på arbeid etter sertifikatstudien.
Det er der, under det kompletterende kurset, at hans interesse for katalansk vil bli født gjennom hans lærere. Han var en utmerket student. Hans hovedlærer var Louis Bassède (katalansk aktivist, medstifter i 1936 av "Nostra Terra" -bevegelsen ) hele skolegangen fra 6. til 3. gang. Louis beundret ham mye, og det er han som sannsynligvis vil fremme interessen for tenåringens katalanske språk.
Louis, etter en sykkelulykke i barndommen, vil holde en ustabil skulder som stadig er frodig ... han kunne ikke spille fotball som alle fetterne, han ble deretter interessert i mer kunstneriske aktiviteter, han gjorde et par måneder med teater og fulgte kurs på Fine Arts of Perpignan, (forlenger en mors tradisjon for morfar bestefaren Arturo og onkelen José er malere for sine fritidsaktiviteter). Han likte å male i det fri og gikk på en kunstnerisk ekspedisjon med sin livslange venn JR. Han hadde alltid en skissebok for hånden og tegnet inn kull eller med blyant de kjente: faren hans som leste avisen, moren, søsteren ( som elsket å stille), hverdagslige gjenstander: en gammel sko, en stol ... Han malte også "marinesoldater" i St Cyprien, lamparos, vanntårnet ...
Rundt klokken 16 viste han også interesse for språk, kort med på engelskundervisning, prøvde å dechiffrere russisk ..., deretter gikk han på esperantoundervisning med LLech Walter (forfatter og musiker, skaper av vokalensemblet Les Gais Troubadours, president for GREC, søyle med blomsterspill, president for den franske unionen for esperanto, forfatter i 1967 av et innvielseskurs til katalansk). Dette oppmøtet vil også orientere deres interesser mot katalansk og mot et intellektuelt forhold sentrert på katalansk.
Det er den unge som vil introdusere katalansk litteratur i familien, i det minste boka og det skrevne ordet fordi det var muntlig kunnskap om visse forfattere, tekster, sanger og dikt ...
Han vil fullføre videregående studier ved Lycée François Arago med en kandidatgrad i eksperimentell vitenskap.
På slutten av ungdomsskolen hevder han allerede i familiens samtaler en katalansk nasjonalitet som søker som mange ungdommer å skape en identitet ... Han er veldig introvert, og ... Det er gjennom myten om denne katalanske nasjonen ( nasjon i betydningen Pascal Ory) at han vil smi sin egen katalanske identitet.
Etter sin baccalaureat drømmer han om å melde seg på skolen for orientalske språk ... Så vender han seg mer pragmatisk mot studier av spansk. Han velger Montpellier fordi morens første fetter bor i denne byen, og det beroliger familien.
Han meldte seg inn på fakultetet for brev i Montpellier, universitetet Paul Valéry, for en mastergrad i spansk. I dette kurset studerte han språk ( fransk , kastiliansk og katalansk og oksitansk ), mens han var styreleder for Don Bosco Institution. for å finansiere studiene.
Den drar nytte av undervisningen til professor Henri Guiter (lingvist, professor i romansk lingvistikk som spesialiserer seg i dialektologi på katalansk og oksitansk) ...
I juni 1968 oppnådde han et sertifikat for høyere studier i katalansk språk og litteratur og i oktober 1968 sin mastergrad i spansk (masteroppgaven om Josep Bonafont (1854-1935) ).
I 1967, da initiativet til Pau Roure (sekretær for Grup Rossellonès d'Estudis Catalans) Grup Cultural De la Juventud Catalana ble opprettet , var Louis en av grunnleggerne helt fra begynnelsen med Andreu Balen, Narcisse Duran, Joan- Pere Pujol. For dem var formålet formidlingen av det katalanske språket, forenklet det å lese og underviste det i Catalonia-Nord.
Fra 1968 deltok han altså på en logisk måte i etableringen av det katalanske sommeruniversitetet i Prades og var da i arrangørlaget (artikkel i avisen L'Indépendant av 09/12/2008) med Narcisse Duran, Maria Dolors Solà- Oms, Miguel Mayol, Andreu Balent, Dominique Bernardo, Reinald Dadies, Nicoleu Roure, joan pere Pujol. Siden den gang har det funnet sted hvert år, og i 2008 feiret det 40-årsjubileum.
Som Ramon Gual forteller:
"Det ble født fra viljen til en gruppe unge nord-katalanere som i disse øyeblikkene av eufori om å gjenskape verden og endre et mentalt eldre samfunn, deretter ønsket å finne røttene som var halvt tapte, og som de la merke til, de var stort sett formet, og samtidig igjen starte den berømte klassekampen igjen. "
- Ramon Gual
Louis Creixell deltok også som lærer fra 1970 til 1975.
1970-tallet gjenopplivet interessen for undervisning i katalansk, men også mange diskusjoner mellom forskjellige foredragsholdere og spesialister. Louis skriver i DEA "L'estàndard; problems de la normativitzaciò" om sommeruniversitetet:
”Konsekvensene av borgerkrigen og Franco-diktaturet med anti-katalansk undertrykkelse fikk konsekvenser for det språklige aspektet fordi språket i sitt muntlige aspekt vil miste en stor del av gevinsten fra forrige periode: erosjon av det opprinnelige og tradisjonelle leksikonet, nye oppføringer av kastilianismer. I munnen på noen er katalansk en slags kastiliansk kreolsk med katalansk fonetikk (på det katalanske sommeruniversitetet i Prades hørte vi noen professorer snakke med et leksikon som var 30% rent kastiliansk). "
- Louis
Louis var allerede i en strukturistisk bevegelse som vil bli bekreftet senere, fortsatt i DEA som tidligere er sitert, vil han skrive:
"Det første å lære er strukturene med god ytelse (med høyfrekvent vokabular) som noen ganger ligner på kastilianske, men oftere veldig forskjellige. For eksempel er en av de første strukturene som lærer en castiliansk høyttaler c 'den peri- setning: anar + infinitiv med preterittverdi (som er ukjent på Castilian) ... dette betyr at det man lærer er en produktiv struktur hvis kunnskap er uunngåelig, men for studenten i læring (med tanke på den forskjellige strukturen på morsmålet) det kan virke (eller være) vanskelig og komplekst. "
Andre forble mer konservative, men denne sommerskolen var for alle en pådriver som fikk mange til å utvikle seg.
I 1971, kvalifisert til å skrive de spanske kappene, mislyktes han muntlig fordi han slett ikke var rolig i forholdet, til og med hadde utilstrekkelige holdninger, spesielt offentlig.
Fra begynnelsen av skoleåret 1979-1980, som katalansk ble et alternativ på fjerde trinn, ba lærerne om å gi denne undervisningen raskt en manual som en del av et kollektivt arbeid som deretter ble fremmet av inspektøren av akademiet Mr. E. Pascual og av Mr. J. Rebersat Regional Pedagogical Inspector. To utdanningskurs er organisert på det sosiokulturelle senteret i Alenya i desember 1978 og i mai 1979. I løpet av disse dagene er det utviklet et endelig grunnleggende arbeid av en gruppe mestere fra Society of Teachers of Catalan "Endavant also ..." primer llibre de català .
Louis, som da var lærer ved CES i Saint Laurent de la Salanque, er blant gruppen kolleger som samarbeidet om å lage denne håndboken. Dette vil bli publisert og spredt takket være "Friends of the CDACC" (Center for Documentation and Animation of Catalan Culture).
I 1981 da "Grup català de sociolingüistes" som følge av sommerdagene i Prades formaliserte vedtektene under navnet "Associaciò de sociolingüistes de llengua catalana" var Louis blant de atten grunnleggerne (se artikkelen i viquipédia associaciò de sociolinguistes de llengua catalana ) ...
I september 1989 presenterte han en DEA i katalanske studier ved University of Perpignan, forskningsdirektør Pr Andloc . "L'estàndard; problems de la normativitzaciò.En cerca del model.". Det er innrømmet veldig god omtale.
Han vil være hjelpelærer på ungdomsskolen i årevis, eller ved sin spesielt innadvendte personlighet ble han ikke oppfylt i det hele tatt, idet han var veldig vanskelig i forholdet. Dette handicapet i kommunikasjonen til den andre forstyrret ham like mye som samtalepartnerne ...
I 1994 skaffet han seg Capes de Catalan; i 1992 under den første Capes de Catalan var han bare på den komplementære listen.
Han døde av kreft i 1996 i St Cyprien Plage hvor han hadde bodd i årevis.
Hennes søster hadde helseproblemer, legene på den tiden hadde foreskrevet "sandterapi" !!! Deres far, Francisco Creixell, bosatte seg derfor hver sommer i landsbyen "senills" etter stedet som kalles las routas, og under utviklingen av stasjonen kjøpte han land i 1955 og bygde huset deres der i flere faser (to rom i første etasje ) . avgang og strøm var veldig sent ...) familien tilbrakte der hver sommer og rundt 1970 bosatte seg der permanent på heltid da den endelig var ferdig ...
Denne lille byen vil nylig gi Louis navnet til en blindgate.
På slutten av livet fulgte kusinene og kusinene ham hjem til ham mellom cellegift med sin farbror Joseph. De sa alle at da hadde han forandret seg, at han var mindre innadvendt, at han låste seg mindre i rommet sitt, at han var mer åpen for andre og mer smilende. Han bekymret seg for fremtiden ikke for seg selv, men for foreldrene sine som allerede var ganske gamle og sa til slektningene sine "hvis det går galt, vil det drepe dem (foreldrene hans)". Louis brukte deretter timer på å spille inn historiene om bedriftene til faren Francisco og onkelen Joseph på en båndopptaker (gode fortellere) ... som han hadde tittelen: "les xerades del pare".
Han fortsatte ofte på denne måten: å ta opp samtaler, radiosendinger, foredrag og deretter lytte til og analysere ordene og setningsstrukturene ... Han brukte også små 75x125 bristkort, han skrev ned det katalanske ordet, den latinske roten eller annet, fonetikk. , eksempel setninger eller sitater og personlige kommentarer, hypoteser og forskjellige proposisjoner, etc.
Han nølte ikke med å omgi seg med meninger da han snublet over ord, for eksempel i 1980, for forsterkning av ordboken han spurte forskjellige mennesker om definisjoner, for eksempel navnene på insekter og dyr (ukjent for ham) ... han hadde derfor en epistorisk utveksling med forskere (spesielt for ordet polecat) som Josep Maria Camarasa- biolog, generalsekretær i Catalan Society of Biology.
Han prøvde også å hjelpe andre, noen ganger på en veldig uorganisert måte, og han fulgte med sin far Francisco, Joan Veny og Joan-Josep Pujadas i deres etterforskning for det språklige atlaset til det katalanske domenet blant folk i Saint Cyprien som sannsynligvis ville akseptere intervjuer: fiskere, baker, bønder ... (jf. Atlas lingüistic del domini català, kronikker del treball del camp).
Paradoksalt nok etterlot han ikke noe arkiv med sin forskning eller sitt arbeid, ikke engang kopier av artiklene han hadde publisert ... Bare noen få eksemplarer av ordboken og minnene (master og DEA) skrev klossete på sin gamle Japy-maskin ... og en samling av bøker, mange ordbøker: fransk, spansk, katalansk, oksitansk, provençalsk, gascon, bretonsk, korsika, italiensk, rumensk, engelsk, hebraisk, Hausa, Quechua, osv ... av litteratur og romaner, et mangfold ... som ble donert til foreninger ...
I 1974 deltok han i Diccionari Basic Francès-Català:
(med Dominique Bernardo, Reinald Dedies, Bernard Rieu) og i 1981 vil være den eneste i begynnelsen av en forsterket utgave.
Viquipédia-oversettelse (artikkelen var på katalansk):
"Dette arbeidet er fortsatt i dag et levende og presist oppslagsverk med en bemerkelsesverdig tilnærming til dialektvariantene til Roussillon. Dette verket er en reell posisjon til situasjonen til språket på begge sider av Pyreneene.
Selv om det er en god ordbok for tilgang til standard fransk til katalansk, inkluderer den nordkatalanske ekvivalenter med dialektbidrag (utdrag fra DCVB eller fra personlige undersøkelser), litterære bidrag med sitater, termer fra katalansk fra den klassiske perioden som han foreslår å sette tilbake "i sirkulasjon". Den samler også internasjonale toponymer og hedninger så vel som de fra de nordkatalanske kommunene med uttalen deres. Bare ta en titt på p90-91 som omhandler bruken av verbene Ser og Estar for å innse den store relevansen av observasjonene til Lluis Creixell .
Veldig original og nyttig til tross for sin grunnleggende karakter, inneholder den mye informasjon om kollokasjoner og fraseologi. Den inneholder løsninger som er spesifikke for Roussillonnais, foreslår neologismer, med indikasjonen "proposisjon" fra muligheter for å komponere katalansk, forskjellige fra de som har blitt ansett som Katalansk under Pyreneene som for ofte vedtar løsninger modellert på Castilian (som nå forventet for den franske snøplogen i stedet for llevaneu, eller barri barquer for shantytown) og han slutter aldri å kritisere alternativene som er foreslått for det standardiserte språket når han tror at de er Kastilianismer som avenç for den franske forsmaken, som han foretrekker fremfor primersmak. Han fordømmer også noen språklige bruksområder som denne merknaden p 110 "kort" artikkel: I prinsippet har visse plumitiver en tendens til å skrive "ganske kort" gallisisme ukjent for talespråket, det vil bemerkes at den er ubrukelig.
I ordboken studerer han effekten av diglossia på det katalanske språket, og han foreslår å fortsette arbeidet med rensing og fiksering av Pompeu Fabra , modernisere det med en "rimelig aggiornamento" som bruker løsninger på språklig forstyrrelse fra katalansk, både under fransk og spansk administrasjon ".
Den grunnleggende ordboken siden utgivelsen i 1974 har blitt ganske godt mottatt av lingvister og språkspesialister som :
- Robert Lafont Professor ved University of Montpellier i "Revue of Romance Languages" LXXXI-1974, s517.
(Dette er en delvis oversettelse av artikkelen på katalansk): "... Det er et verk som hedrer sine forfattere med utholdenhet, innsats og rikdom av innholdet ... Det er kanskje første gang forfatterne av en ordbok er av slike unge mennesker. Selvfølgelig bidro en av dem mye mer enn de andre; det er alltid slik. Naturligvis er ikke alt perfekt, men det er perfekt fordi feil eller andre uoppmerksomheter kan rettes i en andre utgave ... "Resten av artikkelen gir deretter kommentarer og forslag til mulige modifikasjoner av forfatterne.
- Miquel Mayol i lokalavisen "den uavhengige" 24.11.11211: (fransk oversettelse av artikkelen på katalansk):
"... arbeidet, skal det sies, er lykke til ... En ordbok som tør å komme med forslag som prøver å rense språket for korrupsjon som kan tilskrives fransk dominans på den ene siden, spansk på den andre og Creixells" forslag "er alltid vellykkede ... Det faktum at det er vår generasjon som tenker på å realisere drømmen om et århundre, er ikke tilfeldig. Dette arbeidet er i full strøm i den globale frigjøringen som 'begynte generasjonen av 68. '
"Forfatteren av en fransk-katalansk ordbok Lluís Creixell er ikke lenger. På vegne av APLEC kommuniserer Joan-Daniel Bezsonnoff, katalansk språklærer ved Clos-Banet videregående skole: Lluís Creixell er nettopp død. Med ham mister vårt land en stor språkmann. En innfødt av Sant Cebrià, han kjente språket til sitt folk i enhver nyanse. Som gamle Frédéric Mistral snakket han med de ydmyke trofaste til deres opprinnelse. Bønder, fiskere og murere var ikke i tvil. ikke at denne lille fyren, mørk og sjenert, som snakket til dem med en liten stemme, ga språket evigheten. Lluís Creixell, mot alle odds, publiserte i 1974 en grunnleggende fransk-katalansk ordbok som han utvidet i 1981. liten hvit og blå ordbok, er den beste fransk- Katalansk ordbok. Den tilbyr bare oversettelse av 4000 ord (en ordbok som Petit Larousse inneholder 40 000), men disse 4000 ordene fører til 10 000 katalanske ord. Fransk språk er oversatt med stor presisjon. Det er for eksempel tilstrekkelig å lese de to sidene han bruker på oversettelsen av verbet som skal være eller til det relative pronomenet qui. Det finnes andre fransk-katalanske ordbøker på markedet. En neofyttleser vil tro at de er mer komplette. Han tar feil: Luís Creixell kunne både fransk og katalansk. Han kunne lese kastiliansk, italiensk, rumensk og oksitansk perfekt. Hans opplæring som romanist disponerte ham derfor for å skrive en fin, presis, livlig, livlig, nyansert ordbok, takket være mottakelsen han gir til dialektvarianter av Roussillon, bortsett fra hans universitetsarbeid verdsatt av de beste lingvistene i Barcelona som Joan Solà, Lluís Creixell videreformidlet sin kunnskap til studentene i Lycée Jean-Lurçat. Elskere av det katalanske og franske språket må ha denne ordboken som vi fremdeles vil snakke om om hundre år ... "
"Årene går og jeg husker fortsatt øyeblikket da jeg møtte avdøde Louis Creixell i Montpellier. Aldri som den dagen målte jeg forskjellen mellom en mann og hans arbeid. 'Beundret at jeg alltid har vært litt skuffet. Folk som Balthasar Poncel eller Quim Monzò imponerte meg ikke. Jeg fant mer brio i samtalen med Patrick boulanger i Aureny, eller av Philippe politimannen i Nice, som "med de store intellektuelle. Med Louis Creixell skjedde det samme. Denne sjenerte liten mann, naturlig lukket, med en motløs, liten stemme, var forfatteren av den beste fransk-katalanske ordboken. tilbrakte mange herlige timer da jeg også håpet å komme tilbake til landet. Jeg vil en dag redigere et bind av alle artiklene hans som hans fascinerende studie om katalansk og kommunikasjonsmidlene. Creixell var en lærd, en lærd og en patriot. dagen jeg har det kjent, betrode han meg at han hadde skrevet ordboken som han gjerne skulle hatt.
På grunn av sin måte å være på, hadde Creixell, som var klar over verdien av sitt arbeid, vegetert i videregående skoler i øvre Languedoc hvor han ble martyrdøtt av generasjoner av studenter ... "
2-Han skriver flere artikler om språk og sosiolingvistikk i publikasjoner som Serra d'Or , La Falç eller Roussillon-gjennomgangen Sant Joan i Barres og den nordlige katalanske avisen L'Indépendant ; for eksempel:
Una llengua per a nosaltres n ° 27, 1966, p3-7.
Lluis Creixell og Yves Pérotin , med en historisk og språklig kommentar i: Etienne Frenay og Philippe Rosset, "The Second Republic in the Eastern Pyrenees: 1848-1851" Departmental Archives Department , Perpignan, 1981, 169 sider.
Dette er utgaven av en bønn fra 1852 (i veldig dialektisk katalansk) beriket av en veldig presis språklig studie.
Louis Creixell understreker med relevans: "Paradoksalt nok er det her i skrivingen at en ubesluttsom begynnelse på diglossia manifesterer seg. Etter det klassiske mønsteret skriver vi faktisk på språk A (fransk) og vi snakker på språk B (katalansk).) ; vi er imidlertid i nærvær av et omvendt mønster, stavet til side. "
Han oversatte til det nordlige katalanske partiet Esquerra Catalane des Travailleurs (ETC) til katalansk den prologen som Jean-Paul Sartre hadde skrevet ( Jean-Paul Sartre om det baskiske nasjonale spørsmålet) til Gisèle Halimis bok The Burgos Trial (1973).
I september 1989 presenterte han en DEA i katalanske studier ved University of Perpignan, forskningsdirektør Pr Andloc. "L'estàndard; problems de la normativitzaciò.En cerca del model."
I konklusjonene oppsummerer han perfekt språkets tilstand: (tekst oversatt fra katalansk)
"Katalanen, i situasjonen han har levd siden Francoismens slutt, står overfor store utfordringer:
1 - gjenopprette i hele rommet der man snakker katalansk, en normal språkforbindelse, det vil si det som er det uunngåelige kommunikasjonsinstrumentet til alle lagene i samfunnet som bor og arbeider i Catalonia, skoler, universitet, mennesker på gaten , butikker, administrasjoner, arbeidsplass, etc ... diskotek ... Å oppnå denne tilstanden av normalitet innebærer en hel språklig politikk for bevissthet, formidling, bruk av ordet på katalansk (like mye av en katalansk fra Pompeu Fabra som en katalansk smittet med "feil"): det viktige er at denne katalanen sprer seg, lager en sosial kropp, en enorm oljeflekk som infiltrerer overalt. objektivt er det som er blitt kalt, standardiseringspolitikken som generalen gjennom ulike tiltak utfører.
Til tross for dette er mange spesialister misfornøyde og skeptiske til resultatene oppnådd over ti års autonomi.
2 - Den andre store utfordringen som går hånd i hånd med den første er det riktig språklige arbeidet som katalanerne (høyttalere, forfattere, kommunikasjonsmidler) får katalansk til å lide av, den språklige gymnastikken som de underlegger sitt eget språk; evnen tilpasning at de vet hvordan de skal gi det i forhold til de tekniske og sosiale innovasjonene i den nåværende verden. det er fremfor alt på dette andre aspektet at vår refleksjon og vår undersøkelse hovedsakelig har vært sentrert. Fasen av fiksering av det moderne språket som begynner med Fabras arbeid, må utvikle seg mot en stabiliseringsprosess og samtidig standardisering takket være til diffusjonen av "gjenoppdagede" former som det muntlige språket ikke hadde i sin opprinnelige tilstand. Retningen til denne standardiseringen risikerer ikke å bli gjort i henhold til egentlige katalanske språklige mønstre (drift, originale og innfødte semantiske utvidelser), hvis det er altfor ofte i nyere kreasjoner eller nyvinninger som man kan finne som bakgrunn en kastiliansk referanse som nesten alltid uten tvil har vært initiativtakeren til den nye katalanske formen. Denne induksjonsprosessen finner vi endelig i det faktum at katalansk adopterer de samme anglisismene som han låner fra kastiliansk ... Utviklingen av en original standard med sin egen fraseologi som krever mye arbeid med språket ...; for øyeblikket ser ikke ut til å være åpenbar: den journalistiske stilen slik den for øyeblikket fungerer fremstår som et biprodukt av den tilsvarende stilen på Castilian. I tillegg til denne tvilsomme etterligningen er vanskeligheten som oppstår fra den interne krangel om selve språkbegrepet: et populært katalansk? En katalansk fra Fabra? et katalansk "lys"?
Han deltok i utviklingen av korrespondansekursarkene for L'Escola Popular Catalana (sitert av D.Bernardo Pedagogisk apparat og urfolkspråk fransk språk nr. 25 / pp37-61).
I 1992 deltok han i det internasjonale kollokviet på Renaixença, La Renaixença al Rosselló , (Actes del Col·loqui Internacional sobre la Renaixença), vol. XXI dels Estudis Universitaris Catalans , Barcelona, Curial Edicions Catalanes, 1992, s. 76-77.
Han understreker i denne artikkelen at det fra 1880 ikke fantes en språklig og kulturell renessanse bred katalansk i Roussillon som "Principate". Det er en opprettelse av den "kulturerte sirkelen" (Bonafont, Talrich), men dette er isolerte øyer, en populær kreasjon (Un Tal) som i sin tur styrker i de herskende klassene en ugunstig mening mot katalansk; altså forfattere som Pere Vidal skriver historier på katalansk og deres historiske artikler på fransk ... Selv om den store massen av befolkningen bruker katalansk i sin daglige kommunikasjon, har akkulturasjonsprosessen vært veldig effektiv, og samvittigheten til den nordlige katalanske renessansen. forblir begrenset til kirkelige sirkler (Bonafont, Boher, Rous ...) og tradisjonalister (Prepatx). Vi kan si at gjenfødelsen var en rutine her, og at på slutten av århundret var fransk fremherskende. Men noen av disse Roussillon dyrket fra 1902 passerer "et stafett", som Bonafont (for JS Pons og J. Amade), og tillater dermed en kulturell redning av språket.