I lingvistikk er oppsigelse den enkelte handling for å produsere en ytring , adressert til en adressat , under visse omstendigheter .
I all kommunikasjon, både muntlig og skriftlig, er det både en ytring og en uttalelse. Uttrykket er det språklige resultatet , det vil si det talte ordet eller den skrevne teksten, mens oppsigelsen er den språklige handlingen der elementene i språket orienteres og gjøres spesifikt meningsfulle av utroderen. er ikke en enkel adressat) for å produsere nevnte ytring: Vi sier generelt at ytring er "sagt", mens oppsigelse er "si". For å oppsummere, "er det ytring som gjør ytring".
Uttalelsen er vesentlig av natur . Følgelig kan det bli forstått av en av våre fem sanser (ofte hørsel , i tilfelle muntlig og syn , skriftlig eller tegnspråk ), og dessuten reproduserbar , først og fremst muntlig, deretter, skriftlig, og til slutt, med moderne tekniske midler, for eksempel opptak, analogt eller digitalt.
Uttalelsen er derimot mye mindre materiell, og derfor mye vanskeligere å definere og transkribere. Ikke alltid å være direkte merkbar, det kan bli gjenstand for en etterforskning eller et deduksjon, men det rømmer oss alltid, i det minste delvis: bestående av en individuell og unik handling , " oppsigelsen kan av natur ikke reproduseres ".
Fra et strengt grammatisk synspunkt kunne man på forhånd tro at kun uttalelsene gjelder denne disiplinen, og at uttalelsen følgelig er irrelevant. Dette er ikke riktig. For det første tjener oppsigelsen nettopp til å begrense grensene for morfosyntaks , og da er dens plassering avgjørende for studiet av visse kategorier , som substantiv , pronomen , adverb .
Den enunciation Situasjonen er den situasjon i hvilken en tale er blitt uttalt, eller hvor en tekst er blitt produsert. Dette tillater, grovt sett, å bestemme hvem som snakker til hvem (eller: hvem skriver til hvem), og under hvilke omstendigheter .
Det handler om å Forkynnelse etapper aktanter og omstendigheter (vi kan oppsummere dem som følger: " I ", " du " " her " og " nå "). Nå, avhengig av om aktantene og omstendighetene til oppsigelsessituasjonen er tilstede eller ikke i en gitt ytring, vil sistnevnte sies å være forankret eller ellers avskåret fra oppsigelsessituasjonen .
En ytring som er avskåret fra uttalelsessituasjonen (vi sier også: et fly som ikke er engasjert ) inkluderer ikke noen indeks (eller clutch ) som gjør det mulig å identifisere det. Dette er ofte historien , men også følsomme uttalelser, lovtekster, ordtak, bruksanvisninger, tekniske beskrivelser, vitenskapelige demonstrasjoner osv. (og generelt gjelder dette det skrevne ordet ):
(1) mandag10. januar 2005, ved foten av Eiffeltårnet, sa Solange Martin til Charles Dupuis: “Pariserne grep Bastillen på 14. juli 1789. " Uttalelsen " Pariserne grep Bastillen videre14. juli 1789. Er produsert av følgende ytringssituasjon.En ytring forankret i ytringssituasjonen (vi sier også et "giret plan") inkluderer minst en indeks (eller clutch ) som gjør det mulig å finne den. Det er ofte muntlig tale:
(3) mandag 10. januar 2005, ved foten av Eiffeltårnet, sa Solange Martin til Charles Dupuis: ”I morgen vil jeg vente på deg her. "Uttalelsen "I morgen vil jeg vente på deg her" er produsert av den samme ytringssituasjonen som for de to utsagnene ovenfor, men i motsetning til hva som skjer for de to første, inneholder denne tredje uttalelsen et visst antall "klør" som gjør det mulig å sette det i forhold til sin egen oppsigelsessituasjon.Omstendighetene tilsvarer omstendighetene i ytringen. Aktanter for oppsigelsen som for dem, er på den ene siden fortaleren , det vil si den som snakker eller som skriver, på den annen side adressaten , det vil si den andre, den til hvem uttalelsen er adressert, muntlig eller skrevet.
Ledetrådene som gjør det mulig å identifisere deltakeren fra utroderen i ytringssituasjonen, tilstedeværelsen til adressaten, samt omstendighetene til sted og tid der ytringen blir produsert, kalles girkasser .
Den enunciator er den skuespilleren som sier (eller kunne si) " jeg ". Det kalles også avsenderen , eller emnet for ytringen .
La oss bemerkes i forbifarten at emnet for oppsigelsen ikke skal forveksles med emnet for ytring, det siste tilsvarer mer eller mindre det grammatiske emnet: Bernard er borte. Temaet for uttalelsen er navnet " Bernard " (det er også det grammatiske emnet); emnet for ytringen, derimot, er personen som ytrer denne ytringen.Den mottakeren er aktivt hvem enunciator sier (eller kunne si) " du ". Han blir også kalt en medunderskriver .
De forhold i det vesentlige refererer til omstendighetene plass og tid , som er vurdert i forhold til den handling av enunciation:
Men omstendighetene betegner også, i en bredere forstand, settet med omstendigheter som bestemmer en oppsigelseshandling (noen språkforskere snakker om en enunciativ kontekst ):
Husker du disse ferie i Brasil? Rettmannen minner mottakeren om deres felles ferie i Brasil, sannsynligvis relativt fjern i tid ("Husker du? ..."). Den demonstrative " disse " skal ikke villede: ferien i Brasil er tilsynelatende lenge forbi, men denne demonstrasjonen er der for å vitne om at de ved tanke alltid er til stede i situasjon med oppsigelse, og er en del av det sosiokulturelle miljøet og det felles minner om de to involverte skuespillerne.I en dialog (i teatret , i en roman ...), med hver nye linje, endres situasjonen for oppsigelsen, siden utsenderen og mottakeren også endres. I historien er det litt mer komplisert.
I dimensjonen til historien (eller fortellingen ) blir fortaleren (nærmere bestemt forfatteren, siden det oftere enn ikke blir skrevet en historie ) fortelleren , det vil si den som forteller historien. Han kan delta i historien han forteller. Noen ganger smelter det sammen med forfatteren, for eksempel i tilfelle en selvbiografisk historie . Andre ganger forteller forfatteren tvert imot under navnet på en karakter , ekte eller fiktiv: i dette tilfellet anbefales det å skille forfatteren fra fortelleren.
For eksempel er detektivromanen Mordet på Roger Ackroyd forfattet av Agatha Christie , men det er den fiktive karakteren Dr. Sheppard som er fortelleren.Vanligvis får fortelleren karakterene til å snakke om historien sin ved å rapportere ordene sine. Denne prosessen, kalt nøyaktig rapportert tale , gjør det mulig å høre et antall stemmer (noen språkforskere i denne forbindelse snakker til og med om polyfoni ).
Den rapporterte talen kan ta direkte eller indirekte form. Den direkte talen er det eksakte sitatet (vanligvis anførselstegn) talen som leveres av en tredjedel, mens den indirekte talen er innlemmelsen (med transponering og uten anførselstegn) av en tredje tale i syntaksen til hovedtalen, fortelleren:
(1) Jacques informerte meg: “I morgen skal jeg på ferie. " [Direkte tale] (2) Jacques informerte meg om at han neste dag skulle på ferie. [Indirekte tale]Vi vil derfor komme med følgende merknader:
La oss ta et eksempel på fabelen om La Fontaine Le Corbeau et le Renard . Fra start til slutt er La Fontaine både forfatter og forteller . Helt i begynnelsen av teksten er La Fontaine også en talsmann (“ Master Raven, on a tree, perched… ”). Men når reven sier: " Hei hei, Monsieur du Corbeau ... ", er det et beslektet ord (til direkte tale), og i dette tilfellet er høyttaleren faktisk karakteren til reven og ikke lenger forfatterfortelleren.