Cheetah
| Cheetah | |
 Incipit manuskript. | |
| Forfatter | Giuseppe Tomasi di Lampedusa |
|---|---|
| Land | Italia |
| Snill | roman |
| Original versjon | |
| Språk | Italiensk |
| Tittel | Il Gattopardo |
| Redaktør | Feltrinelli |
| Utgivelsessted | Milano |
| Utgivelsesdato | 1958 |
| Fransk versjon | |
| Oversetter | Fanette Pézard |
| Redaktør | Editions du Seuil |
| Utgivelsessted | Paris |
| Utgivelsesdato | 1959 |
| Antall sider | 256 |
Cheetah ( Il Gattopardo ) er den eneste romanen av den italienske forfatteren og aristokraten Giuseppe Tomasi di Lampedusa , publisertpostumti 1958 og tildelt Strega-prisen året etter.
Tomasi di Lampedusa sporer livet til Don Fabrizio Corbera, prinsen av Salina. En siciliansk prins midt i de italienske revolusjonerende plagene i Risorgimento . Men fremfor alt er det en historie om Sicilia og overgangen fra en gammel orden til en ny orden.
Forfatteren hentet tilsynelatende inspirasjon fra Giulio Fabrizio di Lampedusa, sin oldefar, for å skape karakteren til Don Fabrizio. Armene til denne forfederen var en leopardløve (det vil si å passere i stil med leoparden), som forfatteren forvandlet til en "dansende" gepard i sitt arbeid.
Forfatteren sa at prins Salinas tanker om samfunnet faktisk er hans egne. Da feiringen for hundreårsdagen for italiensk forening nærmet seg, følte forfatteren trang til å snakke om opportunismen, som ifølge ham i det vesentlige hadde preget tiden, langt fra entusiasmen i den offisielle italienske historiografien. Noen ganger presentert som en "reaksjonær" roman , er denne boken faktisk veldig kritisk til eliten.
Historisk sammenheng
Romanen begynner i Mai 1860, midt i den korte regjeringen til François II av de to sicilier, som nettopp har etterfulgt sin far Ferdinand II , som døde et år tidligere (i en alder av 49 år). Denne mai måned markerer også begynnelsen på tusen ekspedisjonen .
sammendrag
Boken inneholder et analytisk bord som gjør det lettere å finne høydepunktene i handlingen.
Første del: Mai 1860
Mellom to resitasjoner av Rosenkransen tar den første delen en 24-timers omvisning i livet til prinsen av Salina; den Garibaldianske revolusjonen brøt ut i hverdagen til denne aristokratiske familien. Landingen av Piemonte under kommando av general Garibaldi kunngjøres .
Tancredi, prinsens elskede nevø og menighet, slutter seg til de revolusjonære troppene etter å ha avslørt beregningen for onkelen. Prinsen avslører sin visjon for politiske hendelser for sin bekjenner, far Saverio Pirrone: ifølge ham vil det bare være en enkel utveksling av myndighetsutøvelsen mellom aristokratiet og det voksende borgerskapet. Fader Pirrone er bekymret for eiendommen til den katolske kirken i utgangspunktet og for adelsmennene for det andre.
Andre del: August 1860
Som hver sommer forlater familien til prinsen av Salina sitt hovedpalass i Palermo for å nå sommerboligen i Donnafugata. Dette er anledningen til en beskrivelse av Sicilia og tørrheten i klimaet på slutten av sommeren. De lokale myndighetene ønsker prinsfamilien velkommen med en seremoni etter skikk, som bekrefter prinsen i ideen om at ingenting har forandret seg, selv om Don Calogero Sedàra, i spissen for myndighetene, stiller ut sitt splitter nye trikolor-borgerskjerf. Under mottakelsen som tilbys av prinsen, forstyrrer ordførerdatteren, Angelica, alle gjestene med sin skjønnhet.
Tredje del: Oktober 1860
Kampanjen til Donnafugata tillater prinsen av Salina å unne seg jaktfester om morgenen. I løpet av en av dem diskuterer prinsen med Don Ciccio Tumeo, organist, de politiske omveltningene i Italia. Han stiller også spørsmål ved ham om hva som blir sagt i landsbyen om Don Calogero Sedàra og hans familie; fordi Tancredi, nevøen, er forelsket i Angelica, Sedàras eneste datter. Dette jaktpartiet kombinerer historien til Sicilia og historien til adelige og vanlige familier, mer eller mindre borgerlige, mer eller mindre kultiverte. Som den første delen, finner denne sted på 24 timer.
Del fire: November 1860
Angelica og Tancredi er forlovet. Fra da av vises Angelica jevnlig på Salina-palasset. Ønsket til det unge paret oversettes til endeløse løp i palassets mest mystiske hjørner. Nye Italia sender ridder Aimone Chevalley for å overbevise prins Salina om å bli senator. Sistnevnte nekter, og foreslår i stedet don Calogero Sedàra, en ny stigende stjerne i det lokale borgerskapet. Ankomsten av Chevalley lar prinsen vise en utlending sin visjon om Sicilia, forholdet mellom adelen og andre sosiale klasser, samt ideen han har om aktuelle hendelser.
Femte del: Februar 1861
Fader Pirrone vender tilbake til hjembyen San Cono for jubileet for farens død. Han blir hovedpersonen til denne delen. Vi oppdager hans politiske mening om det nye Italia. Det inngår derfor en analyse av sosiale klasser. Før avreise arrangerer far Pirrone ekteskapet til niesen Angelina og nevøen Santino Pirrone. Dette ekteskapet trekker en parallell med hovedplanen (Angelica / Tancredi). I begge tilfeller er patrimonial vision et foreldrenes mål. Denne delen er et reelt vendepunkt i romanen: tilbakegangen av føydalisme og religiøsitet.
Del seks: November 1862
Familien Salina drar på Ponteleone-ballen. Dette er muligheten til å presentere Angelica for Palermo-samfunnet. Prinsen, irritert av gjestenes uforsiktige uforsiktighet, isolerte seg i palassbiblioteket. Men Angelica kommer for å be ham gi ham en vals, og prinsen glemmer for en tid hans katastrofale tanker. Det er i dette øyeblikket det antydes hvorfor prinsen ikke bare aksepterte, men tilrettelagte ekteskapet til nevøen sin med Angelica, hvis vanligere utvinning har blitt forklart i lang tid tidligere: han føler selv en ukjent følelse for Angelica. At han undertrykker mens han oppdaterer det ved fullmakt og rettferdiggjøre dette ekteskapet med politiske omveltninger. I løpet av morgenen hjem, som prinsen velger å gjøre til fots, er stjernene en mulighet til å gjenoppdage hans følelse av kosmos og ensomhet.
Hvis vi vurderer tidspunktet for prinsens retur (6 a.m.), tidspunktet for ankomst til ballen (22:30) og tiden for å forberede seg på den, varer denne delen omtrent en halv dag, som følgende.
Del syv: juli 1883
21 år etter ballen kommer prinsen tilbake fra en tur til Napoli hvor han gikk til medisinsk undersøkelse. En ubehag hindrer ham i å komme hjem, og han må stoppe på Trinacria-hotellet der han dør.
Denne delen varer en halv dag.
Åttende del: Mai 1910
Gå tilbake til Salina-palasset år etter prinsens død. De tre døtrene, Concetta, Caterina og Carolina, giftet seg aldri. Bigotes, en av dem (Carolina) samler relikviene som kardinalen i Palermo har kommet til å ha analysert. Høsten er totalt: disse relikviene er for det meste falske.
Senere får Concetta vite at hun ga opp Tancredi for en vits. Som et symbol på slutten av Salina-linjen, kaster Concetta ut av vinduet de utstoppede restene av farens elskede hund, som virkelig er for støvete og pitt av ormer.
Tegn
Hovedroller
- Don Fabrizio Corberà, prins Salina (Cheetahen). Han ser aristokratiet smuldre, men gjør ingenting for å motsette seg det. En klar og fremsynt karakter, revet mellom den sicilianske nonchalansen til faren og den tyske morens frosne stolthet. Han kan bare skilles ut ved sin intellektuelle overlegenhet: han har mottatt en rekke priser for sine oppdagelser i astronomi og matematikk, som gir ham det illusoriske inntrykket av å fortsatt dominere verden - han oppdager to stjerner, uforanderlige i den poetiske fantasien, som han døper med navnene til Salina og Svelto, en av hundene hans ("en uforglemmelig pekepinn"), vil han derfor helt sikkert sette et spor bak seg, fordi han føler at slutten nærmer seg.
- Tancredi Falconeri, nevø og avdeling til Don Fabrizio. Edel, han deltok i den Garibaldiske revolusjonen og ble deretter med i den vanlige hæren. Med en munter og vittig karakter nyter han støtten til onkelen. Ifølge Tancredi, "for at alt skal forbli slik det var, må alt endres" det som får ham til å følge hendelsene for å beholde klassens fordeler. Det er derfor ikke noe av en edel romantiker, som vil forbli tro mot en tapt sak, Bourbons og en aristokratisk tradisjon: han tilslutter seg den liberale saken av ambisjon i et samfunn som beveger seg. Villig og attraktiv, gjør han et rikt ekteskap med en ganske oppegående jente, Angelica Sedàra. Han legemliggjør iver etter å leve uten å bli hindret av svunnen fortid.
- Don Calogero Sedàra, velstående siciliansk grunneier. Han er ordfører i landsbyen Donnafugata, som ligger på prinsens land og hvor Salina-familien kommer hvert år for ferie. Sedàra representerer fremveksten av nye krefter. Gjerrig, oppegående og nouveau riche, intelligent og uten kultur, avviser han alt som hindrer ham på vei til hans politiske og sosiale oppstigning. Gift med Donna Bastiana, en ypperlig skapning, men "dyr", han er halvt ord mistenkt for å ha myrdet (eller hadde myrdet) sin far, Peppe Giunta, en delmaker av prinsen, med tilnavnet på grunn av sin ekstreme skitt, "Peppe Merda ". Han oppdager høflighet ved å gni skuldrene til prins Salina. Han anser naive aristokratene som han anser for å være sauer som skal klippes. Han er glad for den sosiale utviklingen som familiens allianse med Falconeri tillater ham, noe han ser på som en god avtale. Han søker å integrere seg med aristokratene til det punktet å prøve å tro at han er baron del Biscotto.
- Angelica Sedàra. Hun er datter av don Calogero Sedàra og donna Bastiana. Angelica er bemerkelsesverdig vakker, men av "vulgær nåde". Etter å ha ankommet hevder hun at hun er utmerket, men hennes rustikke opprinnelse stikker gjennom lakken, for eksempel når hun spiser suppen sin med skjeen "godt grepet halvveis" under middagen på Salina. Hun gifter seg med Tancredi av interesse ifølge prins Salina ("Hun er en ung jente som de andre og som ønsker å lage et vakkert ekteskap; kanskje hun til og med er litt forelsket i vår Tancred ..." sa han). Personlighetens sensualitet og dyre skjønnhet blir fremhevet noen ganger, for eksempel når det blir nevnt "hans storslåtte rumpe". Til tross for forskjellen i alder og tilstand mellom henne og prinsen, har Angelica nok intuisjon til å forstå prinsens sanne motiver og føler for ham mer enn bare takknemlighet. Angelicas karakter tilsvarer den antitetiske figuren til Concetta, frossen i sine fordommer.
- Concetta Salina, datter av prinsen og fetteren til Tancredi. Hun fremstår først som naiv og rolig, men også hemmelig lidenskapelig i de siste kapitlene. Hun er forelsket i Tancredi, som vil gifte seg med Angelica. Denne foreningen sørger for henne, men hun prøver å sette på et godt ansikt i prøvelsene. Denne edle holdningen står i kontrast til de opportunistiske refleksjonene til Angelica, som lurer på hvorfor Salina-jentene ikke prøver å ta Tancreds venn, Cavriaghi, når hun finner ut at Concetta ikke innser kjærligheten som dette bærer ham. Hun viser sjelenes styrke i møte med prøvelser og er mer realistisk enn sine brødre og søstre. Hun er fengslet i reserven sin. Hun innser at hun viet livet sitt til å elske Tancredi og at det var bortkastet tid. I alderen rundt 70 år lærer hun at hun i sin ungdom vendte seg mot Tancredi, under et livlig måltid, og fulgte en av løgnene til den unge "revolusjonæren" (tvinger døren til et kloster).
- Fader Pirrone, jesuitt . Han er viet til Salina-familien, men svak, han vet ikke hvordan han skal være fast med prinsen. Det manifesterer en klar visjon om den politiske situasjonen iMai 1860, når historien begynner, og advarer prinsen mot å følge de liberale, og advarer ham om at hvis distribusjonen av Kirkens goder ikke er nok, vil adelen bli fratatt. Han viser seg å være en god forhandler for å bevare familien sin ved å gi eierskap til sin egen arvede arv.
- Don Ciccio Tumeo, prinsens jaktkammerat under oppholdet i Donnafugata, er av beskjeden opprinnelse, men veldig knyttet til Bourbons of Naples, takket være den generøsiteten som moren hans var i stand til å gi ham en utdannelse for. Organist av Donnafugata-kirken, han har sin åpenhjertighet og informerer prinsen om forgjengerne til Sedàra-familien når Salina planlegger å gifte seg med Tancredi med Angelica. Indignert av denne ekteskapsplanen, som ifølge ham representerer både en misallians og et svik, profeterer Don Ciccio Tumeo "Det vil være slutten på Falconeri og Salina!" Han stemmer nei under folkebeslutningen som avgjør gjenforening av Italia og tilknytningen til Savoy House. Hører han resultatene kunngjort av don Calogero Sedàra, borgermesteren i Donnafugata ("registrert: 515; velgere: 512; ja: 512; nei: null"), forstår han at terningene er lastet.
- Bendicò, den danske prinsen som er en av hovedpersonene, ifølge forfatterens egen innrømmelse: Lampedusa skriver på baksiden av en konvolutt: "Vær forsiktig: hunden Bendico er en viktig karakter og han er nesten nøkkelen til romanen" . Han er der fra begynnelsen av arbeidet til slutten, romanen slutter med ødeleggelsen av hans utstoppede lik . Det representerer fallet til den aristokratiske kaste og prinsen: begynnelsen av romanen viser ham uskyldig boltre seg i hagen når stormen kommer. Så, mens alt er fortært, beskriver slutten av romanen ham fylt, møllete og til slutt kastet ut av vinduet inn i et hjørne av hagen og dermed redusert til en liten haug med levende støv.
Prinsens etterkommere
Det er ikke lett å lage listen og rekkefølgen til de syv barna til paret Fabrizio Corbera, prinsen av Salina, og Maria Stella, hans kone:
- Paolo , hertug av Quercera, den eldste av barna; hestelsker, gift med fetteren Fanny Malvica,
- Giovanni , uavhengig gutt som frivillig forviste seg til London i 1858, hvor han jobbet som havnearbeider,
- Carolina , født i 1840,
- Concetta , født i 1843,
- Francesco Paolo , født i 1844,
- Caterina ,
- Chiaria , gift i Napoli.
De tre eldste døtrene vil forbli single og blir kjempebra i siste del av boka.
Bare en av barnebarnene er nevnt i boka: Fabrizio med kallenavnet Fabrizietto i barndommen og ungdomsårene.
Historiske personer
- Giuseppe Garibaldi , nevnt mange ganger, men ikke vises i romanen.
- Enrico Cialdini , en av heltene til Gaetes seier.
- Ferdinand II og Frans II , hans sønn, konger av de to sicilier , som prins Salina møter i første del.
- Oberst Emilio Pallavicini , som fanget Garibaldi i Aspromonte , dukker opp under ballscenen i seks.
- Og også i forhold til de nevnte historiske hendelsene:
Sitater
Flere av de mest kjente setningene er knyttet til prins Salinas nevø, Tancredi, og prinsen selv ( se på Wikiquote ).
Utgang og mottak
Forfatteren av boka, Giuseppe Tomasi di Lampedusa , døde et år etter at han så Le Guépard nektet av to store italienske forlag, Mondadori og Einaudi . Denne diskrete aristokraten og en stor kultur hadde også i løpet av livet holdt seg borte fra romerske litterære kretser og skrev på slutten av sitt liv denne romanen inspirert av bestefaren, astronomen Giulio Fabrizio Tomasi di Lampedusa. På den tiden ble disse kretsene dominert av kommunistpartiet, og lederen av italiensk litteratur var den marxistiske forfatteren og intellektuelle Elio Vittorini , som bidro til å få Lampedusa-manuskriptet avvist. Han skrev til henne i et brev fra2. juni 1957at teksten er "utdatert, slutten av XIX - tallet" , synes det for ham ubalansert, selv om det i det vesentlige virker spesielt vanæret hans berømte uttrykk "All endring for at alt skal forbli" , i strid med kommunistiske idealer ved å hevde at revolusjonen vil ikke løse noe, om ikke forverre ting ( "Vi var geparder, løver; de som skal erstatte oss vil være de små sjakalene, hyeneene" ).
Et år etter Lampedusas død oppdager forfatteren Giorgio Bassani det ufullstendige manuskriptet takket være datteren til Benedetto Croce . Han kommer fra det gamle jødiske borgerskapet og er fascinert av romantikken til denne aristokratiske familien som er feid bort av historien og har ingen ideologiske påstander om å motsette seg den. I 1958 ble Le Guépard utgitt av Feltrinelli , hvor Giorgio Bassani regisserte en samling. Det var den første etterkrigs bestselgeren i Italia, og boka vant Strega-prisen 1959.
Flere utgaver følger hverandre, men den litterære venstresiden kritiserer det den anser for å være en "datert" stil , mens kommunistiske kretser beskylder Lampedusa for å være en "reaksjonær" . Som reaksjon skrev den franske kommunistforfatteren og intellektuelle Louis Aragon i Les Lettres Françaises artikkelen "Le Guépard et La Chartreuse", der han bemerket at hvis forfatteren er en aristokrat, er boken hans virkelig en av de største romanene. århundre, uten å finne det nødvendig å lure på om han er “høyreorientert” eller ikke, og la til at dette verket er “nedsenket” i historien og ikke kan ha “noen reaksjonær karakter” . Etter disse erklæringene opphører de italienske kommunistene angrepene sine. Det bør også bemerkes at dersom Lampedusa dyrket en nostalgi for det gamle regimet, han beundret samtidig "the Jacobin uforskammethet av den franske" av revolusjonen .
Tilpasning
Cheetah ble tilpasset kinoen i 1963 av Luchino Visconti og manusforfatteren Suso Cecchi D'Amico , som han allerede hadde samarbeidet med ved flere anledninger. Filmen tillot ham også å finne Alain Delon og Claudia Cardinale som allerede dukket opp i Rocco og hans brødre . Burt Lancaster var derimot en nykommer i regissørens univers. Valget av den amerikanske skuespilleren ble tatt av Goffredo Lombardo, produsent av filmen.
Denne omhyggelige rekonstruksjonen av Sicilia på slutten av XIX - tallet mobiliserte et stort team og et veldig stort budsjett. Filmen fikk en stor offentlig og kritisk suksess, spesielt belønnet av en Palme d'Or på Cannes-festivalen i 1963. Enkelte kritikere kritiserte likevel Visconti, hvis første produksjoner var opprinnelsen til " ny realisme ", en retrograd klassisisme.
Visconti viser ensomheten til prins Salina og følelsen han har av forfallet i sin verden gjennom den lange sekvensen av ballen som lukker filmen. Slutten på romanen (hva som skjer etter prinsens død) ble ikke tatt med i filmen.
Utgaver
I etterordet forteller Gioacchino Lanza Tomasi :
- vanskelighetene med å redigere verket i løpet av forfatterens levetid, samt de forskjellige godkjente variantene.
- den historiske konteksten av perioden som romanen fremkalte.
- noen elementer i konjunkturen knyttet til skrivetiden.
- og fremfor alt koblingene mellom karakterene i romanen med den levede virkeligheten, beskrevet av historien eller under hendelser som er personlige for forfatteren og hans forfedre.
På italiensk
- Il Gattopardo, Feltrinelli , Milano, 1958
- Il Gattopardo , utgave i samsvar med manuskriptet fra 1957, Feltrinelli, Milano, 1969
På fransk
- Le Guépard , oversatt av Fanette Pézard , Le Seuil , 1959
- Le Guépard , oversatt av Jean-Paul Manganaro , Le Seuil, 2007
Merknader og referanser
Merknader
- Relikssaken er ekte fordi forfatteren er vitne til den.
Referanser
- Våpenskjold .
- Intervju med Gioacchino Lanza Tomasi , hans adopterte sønn, i den nye utgaven.
- Lampedusa 2007 , s. 295 og 296.
- Lampedusa 2007 , s. 322.
- Lampedusa 2007 , s. 9
- Lampedusa 2007 , s. 323
- Lampedusa 2007 , s. 319
- Jacques de Saint Victor , "The last Cheetah, in the mid of the hyenas" , Le Figaro , lørdag 5. / søndag 6. august 2017, side 18.
- Intervju omtalt på DVD.
- Lampedusa 2007 , s. 319 og følgende
Se også
Bibliografi
- Jean-Baptiste Thoret , Le Guépard: siste dans og første trinn (DVD / Blu Ray-hefte til filmen)
- Francesco Orlando , Intimitet og historie. En lesning av "Cheetah" , Classiques Garnier, Paris 2014
-
Giuseppe Tomasi di Lampedusa ( oversatt fra italiensk), Le Guépard , Paris, Seuil , koll. "Points Grands Romans",2007, 359 s. ( ISBN 978-2-7578-0643-2 ) ; oversettelse: Jean-Paul Manganaro ; ny utgave og etterord av Gioacchino Lanza Tomasi
Relaterte artikler
Eksterne linker
- "Orlando & Lampedusa, en femti år lang konflikt" , av Stefano Brugnolo og Fabien Kunz-Vitali
- Autoritetsjournaler :