Yang weizhen

Yang weizhen
Fødsel 1296
Zhejiang
Død 1370
Aktiviteter Maler , lærer ved familieskole, dikter , politiker

Yang Weizhen ( Wade-Giles Yang Wei-chen, EFEO Yang Wei-tchen), født i 1296, opprinnelig fra Zhuji , Zhejiang- provinsen , døde i 1370, er en kinesisk maler , kalligraf og dikter . Kallenavn: Lianfu , penselnavn : Tieya .

Biografi

Kalligraf , dikter , musiker , maler og tjenestemann , han trakk seg på slutten av Yuan-dynastiet . Han er forfatter av en rekke kolofoner på forskjellige malerier, samt forordet til et kunsthistorisk verk og kritikk, Tuhui Baojian , av Xia Wenyuan . Denne teksten er ganske middelmådig og har den eneste verdien av å være det eneste verket om historien om maleri fra Yuan-perioden. På den annen side er forordet, som ikke er unntatt fantasifulle attribusjoner og faktafeil, interessant fordi det utgjør et typisk utvalg av nye forestillinger om literate maleri  : maleri blir ikke lenger ansett som et yrke, men som en modus for åndelig uttrykk, derfor som det eksklusive privilegiet for lærde.

Han var en mester av maleren Ma Wan .

Eksempler på hans anmeldelse

Anekdote

Iron Flute ( Shanghai Museum ), maleri av Wu Wei , basert på historien om Yang Weizhen som en gang laget med et gammelt jernsverd, en bemerkelsesverdig vakker klingende fløyte. Fra da av tilskrev han navnet taoist til jernfløyten . Forsømt av administrasjonen som han er avhengig av, tilbringer han dagene sine på fløyte, akkompagnert av sanger og danser til jenter og gutter. I dette maleriet sitter Yang mot en stein blant sammenflettede furutrær. En ung hushjelp som står ved siden av ham holder fløyten. Foran ham sitter to andre tjenestepiker, den ene henger en blomst i håret, den andre gjemmer ansiktet bak en vifte; begge er nøye tegnet.

Oversettelse

Se også

Bibliografi

Eksterne linker

Merknader og referanser

  1. Bénézit Dictionary 1999 , s.  792
  2. Pierre Ryckmans 2007 , s.  119
  3. Pierre Ryckmans 2007 , s.  132
  4. Yang Xin, Richard M. Barnhart, Nie Chongzheng, James Cahill, Lang Shaojun, Wu Hung 1997 , s.  214