Dun er et toponym eller element i et toponym som er vanlig i bosettingsområder eller tidligere keltisk bosetning. Det betyr opprinnelig citadel, festning, befestet innhegning, deretter sekundært hill, mount. Den finnes i gallisk i form av dunon eller rettere sagt dūnon (med en lang U) i nominativ, den radikale er dūno- , eller latinisert i dunum , dùn eller dún på gælisk og din på walisisk og bretonsk (på Dinan ). Det finnes også i tekster relatert til keltisk mytologi , spesielt for å betegne residensen til guder eller helter.
Det er et av de vanligste begrepene i europeisk toponymi.
Den finnes for eksempel i Irland ( Dun Aengus ), i Beograd ( Singidunum ), i Legnica (Lugidunum), men også i eldgamle Gallia, i navnet til mange byer: Autun , Audun-le-Roman , Châteaudun , Don (Nord) , Dun-les-Places , Dun-le-Palestel , Issoudun , Liverdun , Loudun , Verdun , Meudon , etc. I eldgamle Gallia blir det oftest redusert til et enkelt suffiks av fonetisk evolusjon -on , -un , -in eller -an : Lyon < Lugdunum ), Nyon < Noviodunum ), Nouan-le-Fuzelier <Noviodunum, Champéon , Chambezon < Cambodunum , Suin <Sedunum, Rodez < Segodunum , etc. og i dialektordene i visse regioner: dun, dunet .
Det tilhører nå arkeologisk ordforråd som et generelt begrep for små bastioner, enklaver eller steinrotunder i Skottland , som en undergruppe av oppidums . Noen steder ser de ut til å ha blitt bygget på egnede klipper eller hauger, spesielt sør for Firth of Clyde og Firth of Forth . I skotsk toponymi: Dùn Èideann ( Edinburgh ), Dumbarton , Dunkeld , Dundee , Dunblane , Dunbar , Dunoon , Dunfermline , Duns .