Uttrykt velarisert alveolær lateral spirant konsonant
| Uttrykt velarisert alveolær lateral spirant konsonant
|
| API-symbol |
der |
|---|
| API- nummer
|
208 |
|---|
| Unicode |
U + 006C U + 02E0 |
|---|
|
| Alternativt API-symbol |
der |
|---|
| Alternativt API- nummer |
|
|---|
|
Alternativ Unicode |
U + 006C U + 02E4 |
|---|
|
| Alternativt API-symbol (foreldet) |
ɫ |
|---|
| Alternativt API- nummer (foreldet) |
|
|---|
|
Alternativ Unicode (foreldet) |
U + 026B |
|---|
|
| X-SAMPA |
5 |
|---|
| Kirshenbaum |
l<vzd> |
|---|
|
|
Den uttrykte velariserte alveolære laterale spirantkonsonanten er en konsonantlyd som er tilstede på visse språk, også kjent under forskjellige “impresjonistiske” navn som varierer i henhold til de språkene som er vurdert: l mørk , l fet , l hard . Symbolet som transkriberer det i det internasjonale fonetiske alfabetet er [lˠ] (eller lˤ når pharyngealized).
I noen tilfeller blir denne konsonanten svelget i stedet for velarisert ; Imidlertid er det vanlig å bruke det samme tegnet i brede fonetiske transkripsjoner (det vil si som går i liten detalj i artikulasjonen av telefoner ).
På språk som kjenner det, er denne konsonanten ofte en allofon til den stemmede alveolære laterale spirantkonsonanten [l]. Imidlertid bruker andre språk det som et fullstendig fonem , og kan kontrastere det med andre typer sidekonsonanter .
Den uttrykte velariserte alveolære laterale spiranten vil sannsynligvis vokalisere i [ u ], [ w ] eller andre lignende lyder: fenomenet finnes i utviklingen av mange språk, inkludert fransk .
Kjennetegn
Her er kjennetegnene til den stemmede alveolære laterale spirantkonsonanten.
- Artikulasjonsmåten er spiralformet , noe som betyr at den produseres ved å bringe et artikulasjonspunkt nær et annet, uten å skape turbulens i luftstrømmen.
- Punktet med artikulasjon er alveolar , noe som betyr at den er artikulert med enten spissen ( apikal ) eller bladet ( laminal ) på tungen mot alveolarryggen. Den har samtidig en sekundær velarledd , det vil si at den bakre delen av tungen nærmer seg den myke ganen . Når det er en svelget variant , består sekundærleddet av en innsnevring i svelget.
- Dets fonering er uttalt , noe som betyr at stemmebåndene vibrerer under artikulasjon.
- Det er en muntlig konsonant , som betyr at luft bare slipper ut gjennom munnen.
- Det er en sidekonsonant , noe som betyr at den er produsert ved å la luft strømme over begge sider av tungen, i stedet for ned i midten.
- Luftstrømningsmekanismen er lunge-utgående , noe som betyr at den artikuleres ved å skyve luft gjennom lungene og gjennom vokalveien, snarere enn gjennom glottis eller munn.
På fransk
Den franske moderne har ikke [ɫ] .
Imidlertid eksisterte denne lyden på gammelfransk , som en allofon av [l] før konsonant, før den vokaliserte til [u̯] og dannet en diftong eller triftong med den foregående vokalen. Senere i utviklingen av språket ble disse diftongene eller triftongene redusert til enkelt vokaler ved monofthongation eller til halv vokal + vokal sekvenser , og stavemåten holder rede på den gamle uttalen:
- latin alba > gammel fransk albe deretter aube > moderne fransk aube
- Latinsk bellōs > gamle franske bels deretter beaus / biaus > moderne fransk beaux
- Latin melius > gammel fransk mielz så mieuz > moderne fransk bedre
- latin dulcem > gammel fransk dolz så douz > fransk moderne myk
- Latinsk capillōs > gamle franske chevels deretter cheveus > moderne fransk hår
Dette fenomenet er opprinnelsen til mange flertall i x i moderne fransk stavemåte: På gammelfransk kunne kombinasjonen -us på slutten av et ord, veldig hyppig på grunn av denne vokaliseringen, forkortes som -x (dermed kunne chevaus skrives chevax ), og moderne stavemåter skyldes en forurensning mellom disse to stavemåtene.
I mellomfransk , var det vanlig at den opprinnelige l å bli omskrevet etter u som kom fra sin vokalisering: man kunne dermed skrive Sault for hvelv , chevaulx for hester . Denne typen stavemåte vedvarer i dag i visse substantiv ( Arnault ) og i noen få isolerte ord som puls , aulx (flertall av hvitløk ), or , mygg . Den l er noen ganger gjeninnføres i uttale av overkorrigering , under påvirkning av skrivemåte.
Andre språk
- Den engelske brukt [ɫ] sier " det mørke" (mørk l ) som allofon ikke velarized konsonant som tilsvarer den som kalles " den klar" (clear l ). Fordelingen av disse to lydene varierer i henhold til bruken av engelsk. I mottatt uttale er de i komplementær fordeling: [l] brukes før en vokal, [ɫ] i de andre posisjonene (inkludert den til den syllabiske konsonanten ). På amerikansk og skotsk engelsk kan den mørke l brukes i alle posisjoner.
- Den klassisk latin visste også [ɫ] sa "fet" ( de pinguis ) som allofon av [a] sier de "tynne" ( de exilis ).
-
[ɫ] er også en allofon av [l] på europeisk portugisisk . På brasiliansk portugisisk blir den vokalisert i [u̯] på slutten av stavelsen .
- På andre språk er [ɫ] og [l] forskjellige fonemer og kan brukes til å skille mellom ord. Dette er for eksempel tilfellet på albansk der [ɫ] skrives ll mens [l] skrives l .
- Den polske kjente historisk en kontrast mellom [ɫ] og [l], henholdsvis skrevet ³ og den . I moderne polsk er [ɫ] nå vokalisert til [w]. Den gamle uttalen brukes imidlertid fortsatt i Øst- Polen og blant den polske minoriteten i Litauen , Hviterussland og Ukraina .
- I russisk , den [ɫ] kalles " hardt l " (л) og kontraster med en palatalized l [ l ] kalt " soft l " ( л før e , ë , и , ь , ю eller я ).
- den arabiske har [ɫ] som allofon av brevet ل "L" bare i ordet "Allah / الله" (Guds navn).
Se også