Den vestlige marxismen er et begrep som brukes for å beskrive en rekke humanistiske marxistiske teoretikere , hovedsakelig fra Vest-Europa og Sentral-Europa . Den skiller seg fra Sovjetunionens filosofi , og særlig fra stalinismen som den er ideologisk motarbeidet. Grunnarbeidene blir generelt sett på som historie og klassebevissthet av György Lukács og marxisme og filosofi av Karl Korsch utgitt i 1923.
Uttrykket "vestlig marxisme" ble først foreslått av Maurice Merleau-Ponty i hans arbeid Les aventures de la dialectique (1955). Perry Anderson vil deretter foreslå sin egen analyse av denne tankestrømmen i sitt arbeid On Western Marxism (1976).
Vestlige marxister har ofte (men ikke utelukkende) jobbet som profesjonelle akademikere, filosofer, sosiologer, statsvitere, litteraturkritikere osv.
Selv om det har vært mange skoler for marxisme, som AustroMarxism eller kommunisme overlatt til Anton Pannekoek eller Rosa Luxemburg , som tydelig skiller seg fra marxisme-leninisme , blir begrepet "Western Marxism" vanligvis brukt på marxistiske teoretikere som minimerer forretten til økonomisk analyse, å i stedet være opptatt av marxismens abstrakte og filosofiske områder.
I de tidlige årene har det mest karakteristiske for den vestlige marxismen vært en begrensning for de hegeliske komponentene og den humanistiske tanken til Marx , men senere former for vestlig marxisme som den strukturelle marxismen (in) , har også vært sterkt antihumanistisk .
Vestlig marxisme understreker ofte viktigheten av studiet av kultur for en riktig forståelse av samfunnet. Vestlige marxister har altså ofte utviklet komplekse variasjoner på teoriene om ideologi og overbygning , som bare er skissert i Marx og Engels skrifter .