Den oversettelse (i sin primære retning av oversettelse interlingual ) er gjort for å passere en tekst skrevet i en språk ( "kildespråk" eller " kildespråk ") på et annet språk ( 'målspråket' eller "språk 'ankomst'). Den samler minst to språk og to kulturer, og noen ganger to epoker.
En oversettelse ( oversettelse på gammel fransk) representerer alltid en originaltekst (eller "kildetekst" eller "kildetekst"); i dette innebærer det en viss grad av ekvivalens, selv om begrepet streng ekvivalens mellom språk nå er utdatert i oversettelsesstudier. Begrepet oversettelse har lenge vært basert på dikotomier som "troskap" kontra "frihet", "troskap til bokstaven" kontra "troskap til ånden", "sourcing-oversettelse" kontra "targetist-oversettelse", og så videre.
Oversettelsen tar hensyn til et visst antall parametere (kontekst, grammatikk , etc.), for å gjøre seg forståelig for folk som ikke har kunnskap om kildespråket og ikke har samme kultur eller ikke har samme bagasje av kunnskap. Oversettelse krever mestring av kildespråket, men også målspråket (eller mottaker ), som vanligvis er oversetterens morsmål . En god oversetter har mer enn språkkunnskaper: han må kunne analysere teksten, og han må ha skriveferdigheter selv. For å oversette vitenskapelige og tekniske tekster, må han også ha en solid teknisk kunnskap og beherske sjargongen på begge språk.
Oversettelse er fremdeles i det vesentlige menneskelig, om nødvendig ved hjelp av verktøy datamaskinstøttet oversettelse , men dataverktøy for automatisk oversettelse vises.
Disiplinen som er interessert i oversettelse kalles oversettelsesstudier .
I rom og tid avhenger intensiteten av interkulturell kommunikasjon og interlinguistisk utveksling i stor grad av mengden og kvaliteten på informasjonen som er oversatt fra ett språk til et annet, men historien har vist at sirkulasjon og " beryktelse " av ideer ikke er kvantitativt forvekslet med de aller mest snakkede språk. Spesielt antall høyttalere av en muntlig språk er ikke en god prediktor for sikkerhet av en melding opprettet i dette språket (eller sirkulerer i dette språket) som senere skal oversettes, og for å sirkulere over hele verden; ifølge lingvist David Crystal, "hva som forklarer hvorfor et språk blir et globalt språk, har lite å gjøre med antall mennesker som snakker det, men mye mer med identiteten til disse høyttalerne . " Nettverket av tospråklige høyttalere og oversettere er derfor av stor betydning fra dette synspunktet.
Siden XIX th århundre og globalisering og regulering av "intellektuell eiendom" og oversettelser, en rekke språk og kulturer er mer eller mindre "oversettes" eller gå ut raskere enn før, eller allerede er døde eller glemt (underforstått at en død språk som latin kan fortsette å bli oversatt).
Noen forfattere beskriver fremveksten av et nytt nettverk og et globalt språksystem, der engelsk spiller en rolle som har blitt overvektig og sentral. Det kulturelle-språklige hegemoniet til engelsk kunne imidlertid gradvis innhylles av forbedring og generalisering av maskinoversettelsesprogramvare på Internett og av den nye Wikimedian-tilnærmingen som oppmuntrer og letter "interlinguistiske oversettelser og utvekslinger. I Wikipedia og dets søsterprosjekter (oversettelser) på 287 mulige muligheter ved utgangen av 2013, inkludert såkalte " døde " språk og esperanto , med flere store bilaterale språkprosjekter).
Analysen av den relative situasjonen til verdens språk har lenge vært umulig på grunn av mangel på relevante data, bemerker Mark Davis (president og medstifter av Unicode Consortium som produserer tegnkodingsstandarder for alle datamaskiner og mobile grensesnitt i planet ved bruk av skrift), mens vi likevel fornemmer viktigheten av strukturen til dette nettverket; I lang tid var det umulig å studere kvantitativt strukturen i det globale nettverket av utveksling mellom språk, men dette blir lettere takket være opprettelsen av store åpne databaser over "steder" for globale utvekslinger som Wikipedia eller Twitter og mens The Andelen språk som snakkes på Internett blir stadig mer kjent.
I 2014 brukte et fransk-amerikansk team vitenskapen om nettverk til å lage kart for å visualisere hvordan informasjon og ideer sirkulerer rundt om i verden [i henhold til språket i den opprinnelige meldingen, i henhold til gjennomsnittlig BNP i landene der dette språket snakkes, i henhold til språket i de første oversettelsene og de som vil formidle informasjonen eller i henhold til mediet (bok, Wikipedia, Twitter) ...]. For å tegne dette "kartet" studerte disse forskerne på den ene siden tilgjengelige data om litterær oversettelse (med utgangspunkt i 2,2 millioner oversettelser av bøker utgitt på mer enn tusen språk) og på den andre siden de to store globale språkutvekslingene nettverk I 2014 brukte et fransk-amerikansk team nettverksvitenskap til å lage kart for å visualisere hvordan informasjon og ideer sirkulerer rundt om i verden [avhengig av språket i meldingen fra opprinnelsen, i henhold til gjennomsnittlig BNP i landene der dette språket snakkes, i samsvar med språket i de første oversettelsene og de som vil formidle informasjonen eller i henhold til mediet (bok, Wikipedia, Twitter) ...]. For å tegne dette "kartet" studerte disse forskerne på den ene siden tilgjengelige data om litterær oversettelse (med utgangspunkt i 2,2 millioner oversettelser av bøker utgitt på mer enn tusen språk) og på den andre siden de to store globale språkutvekslingene nettverk som er:
Her er hva analysen av disse dataene avslører:
Kulturell overføring skjer også gjennom talespråk, lokalt og eksternt (via telefon eller Skype ), noe som kan akselerere formidlingen av visse ideer og informasjon.
Uttømmende statistikk er ikke tilgjengelig på antall oversatte tekster over hele verden, spesielt på grunn av et stort antall oversettelser laget i grå litteratur eller distribuert via Internett uten å gå gjennom tradisjonelle nettverk.
I verden ville det mest oversatte dokumentet være, ifølge rekordboka fra 2009, Verdenserklæringen om menneskerettigheter . I 2019 tellet UDHR 515 oversettelser ; selv om Bibelen er kjent for å bli oversatt til mer enn 2000 språk og Our Father- bønn på 1698 språk.
I Frankrike, i årene 2000-2010, var 10 til 13% oversettelser for rundt 70 000 årlige titler. Francofoner har derfor tilgang til omtrent 7000 til 9100 utenlandske titler oversatt til fransk og utgitt hvert år.
Disse to forestillingene er forskjellige: oversetteren oversetter ideer som er uttrykt skriftlig fra ett språk til et annet mens tolken oversetter ideer uttrykt muntlig eller gjennom bruk av kroppsdeler ( tegnspråk ) fra ett språk til et annet. Tolkning kan betraktes som et underdomene for oversettelse med tanke på de implementerte prosessene (oversettelsesstudier), men i praksis krever disse aktivitetene svært forskjellige ferdigheter, er underlagt forskjellige begrensninger og har en relasjon til tid. Også forskjellige.
Oversettelse forutsetter å beherske minst to språk, men også ha tilgang til teksten som skal oversettes (eller til kopien) i løpet av den tiden det er nødvendig for oversettelsen, og om mulig til en originaltekst (muligens kommentert) i stedet for en allerede eksisterende oversettelse av denne teksten til et annet språk.
Imidlertid ble verkene i lang tid kopiert og kopiert for hånd. Noen ganger er de sjeldne eller unike.
Biblioteker og arkiver (kommunale, kongelige, religiøse, industrielle osv.) Huser sjeldne verk og arvsamlinger, utdannings- og / eller forskningssamlinger og arbeider for offentlig lesing. Disse stedene er viktige for oversetterne. Noen av verkene som holdes der, kan ikke lånes hjemmefra eller til og med direkte, andre kan ikke fotograferes eller mikrofilmes. Studenter, lærere, forskere og andre fagpersoner kommer hit for å oversette elementer fra verk eller hele gamle verk. For filosofen Robert Damien , utover et sted hvor forfattere og språk, tekster og kunnskap sidestilles, er oversettelse - i likhet med biblioteket - et "sted for lenker" .
Når det gjelder eldgamle tekster, kan vi i dag hovedsakelig skille mellom to oversettelsesstrømmer.
Bokstavelig eller formell oversettelsePrinsippet om bokstavelig eller formell oversettelse forblir sentrert om de originale ordene og syntaksen, og fremfor alt privilegerer dem, med fare for å gjøre dem vanskelige å forstå i en annen historisk sammenheng.
Når det gjelder samtidige teorier om oversettelse, observerer vi generelt eksistensen av seks dominerende strømmer:
Praksisbaserte tilnærminger / KommunikasjonstilnærmingTolkningsstrøm: meningsteori fra Graduate School of Interpreters and Translators (ESIT) , hovedsakelig basert på praksis med konferansetolkning . I sin bok Interpreter å oversette , Danica Seleskovitch og Marianne Lederer hevder at det er nødvendig å oversette betydningen og ikke språket, fordi dette er bare en enkel bil av meldingen. Språk kan være en barriere for forståelse. Det er av denne grunn at man under enhver oversettelsesoperasjon alltid må unngå å omkode og fortsette med deverbalisering. Blant verkene som har spilt en viktig rolle i teoriseringsarbeidet som har markert historien, vil vi huske prosjektet med et generelt arbeid om det franske språket av Estienne Dolet som vil føre til utgivelsen av La way for å oversette godt i 1540 fra ett språk til et annet .
Tilnærminger basert på litterære teorierDenne strømmen anser at oversettelse ikke er en språklig operasjon, men snarere en litterær operasjon ( Edmond Cary ). Med andre ord: for å oversette poesi , må du være dikter ( Ezra Pound , Walter Benjamin , Henri Meschonnic , Antoine Berman ).
Begrepet energi i språk: ord er på en måte en utkrystallisering av den historiske opplevelsen av en kultur, som gir dem styrke, og det er nettopp denne energien som må oversettes. Hos Leopardi peker flere sider av Zibaldone allerede i samme retning (det er enérgeia som må gjenopprettes i mottakerteksten).
Sosiolingvistisk strømDet er den sosiale formen som bestemmer hva som kan oversettes eller ikke, hva som er akseptabelt eller ikke (valg, filtrering, sensur ...). Oversetteren er et produkt av et samfunn og man oversetter i henhold til sin egen sosiokulturelle bakgrunn ( Tel Aviv-skolen : Even Zohar, Gideon Toury ).
Tilnærminger basert på språklige teorierStrukturalisme, lingvistikk, pragmatikk, lingvistikk i teksten. Det er en strøm som vurderer ordet, syntagmen og setningen som oversettelsesenheter ( Georges Mounin , Vinay og Darbelnet, JI Austin, J.-Ch. Vegliante ).
Tilnærminger basert på filosofiske og hermeneutiske begreperLederen for denne strømmen er George Steiner . Den virkelige oversetteren må kunne sette seg i skoene til en forfatter for å fange og forstå intensjonen ("betydningen") til forfatteren av originalteksten. Oversettelsesoperasjonen betraktes som en firetrinns bevegelse: tillit (tillit / overbevisning), aggresjon, inkorporering og restitusjon.
Semiotiske tilnærmingerDe semiotikk er studiet av tegn og betydninger systemer. For semiologen Charles Sanders Peirce er signifikasjonsprosessen et resultat av samarbeidet mellom tre elementer: et tegn, et objekt og dets tolk. Også fra et semiotisk synspunkt blir enhver oversettelse betraktet som en form for tolkning som er relatert til tekster som har et annet leksikoninnhold og en bestemt sosiokulturell kontekst.
Oversettelsesprosessen kan deles inn i tre påfølgende faser:
På arbeidsmarkedet er det to typer oversettelse: oversettelse av tekniske tekster og litterær oversettelse . Flertallet av profesjonelle oversettere oversetter tekniske tekster. Litterære oversettere er tilknyttet et forlag eller uavhengige.
Teknisk oversettelseDen tekniske oversettelsen for dokumenter som manualer, brukerhåndbøker, programvaredokumentasjon , instruksjonsark, interne notater, referater , økonomiske rapporter, kontrakter, offisielle dokumenter, vitenskapelige artikler og andre dokumenter til et begrenset publikum (det som er direkte berørt av dokumentet) og hvis brukstid ofte er begrenset.
For eksempel er brukerhåndboken for en bestemt modell av kjøleskap bare nyttig for eieren av kjøleskapet, og vil forbli nyttig så lenge den modellen av kjøleskap eksisterer. På samme måte gjelder programvaredokumentasjon generelt bestemt programvare , hvis applikasjoner er relatert til en kategori brukere .
Oversettelse av tekniske tekster krever ofte spesialisert kunnskap innen et bestemt felt. Blant de tekniske tekstene er:
Teknisk oversettelse er en ofte “anonym” type oversettelse der navnet på oversetteren kanskje ikke er knyttet til det oversatte dokumentet, akkurat som noen selskaper ikke nevner forfatterne av brukerveiledningene for produktet. Imidlertid, når det gjelder å oversette bøker med informativt innhold, vil oversetteren bli nevnt i hovedansvarsdelen av bokens bibliografiske element.
Generelt er teknisk oversettelse mer tilgjengelig og gir høyere godtgjørelse enn litterær oversettelse.
TankeskolerI følge Targetist school of thought er det nødvendig, når det er nødvendig, å privilegere ordens nøyaktighet til skade for stilistikken . For å formidle sitt budskap må oversettelsen noen ganger erstatte de kulturelle elementene i originalteksten med tilsvarende eksempler, men bedre kjent for leserne av målkulturen. Det viktigste er fortsatt "betydningen" av budskapet som forfatteren ønsker å formidle. Oversetteren må først formidle denne meldingen på en idiomatisk og naturlig måte for leseren av målspråket, samtidig som han er tro mot språket, registeret og tonen som brukes av forfatteren av teksten skrevet på kildespråket.
I følge dowsing school of thought , er oversetteren pålagt å være strengt tro mot formen på originalteksten. Oversetteren må derfor reprodusere alle stilistiske elementer i originalteksten, bruke samme tone, bevare alle kulturelementene og til og med, ekstremt, tvinge målspråket til å ta den form som diktert av originalteksten. Dowser-oversetteren vil først sørge for å nøysom respektere kjøretøyet som brukes av forfatteren, og vil deretter prøve å gjenopprette betydningen av meldingen riktig.
(Se anmeldelser av oversettelsen nedenfor.)
Vanskeligheter knyttet til spesialområderDet skal bemerkes at noen frilansoversettere indikerer at de er spesialister på nesten alle områder, noe som per definisjon er i strid med begrepet spesialisering; det er åpenbart at disse oversetterne dermed søker å bli betrodd et større antall oversettelsesarbeid.
Man skal imidlertid ikke undervurdere muligheten til å utvikle detaljert kunnskap om et emne gjennom oversettelsene som er utført, kildene til forklaringer, som Wikipedia, andre leksikon, terminologiske ordbøker, for ikke å nevne selskapets hjemmesider. , er mange. Det kan derfor være nyttig å ringe til en oversetter med et stort antall spesialiseringer på CV-en.
For å lage nyttige pragmatiske oversettelser er det imidlertid nødvendig å mestre fagsjargongen og vite hvordan man bruker de riktige begrepene; en oversettelse som ikke gjenspeiler den nåværende bruken og utviklingen av spesialitetsspråket, kan være upresis, til og med feil, og kunne ikke interessere leserne, på samme måte som man ikke skriver mer som i 1750.
Enkelte felt (som databehandling ) utvikler seg med svimlende hastighet, til det punktet at spesialiseringssjargongen til målspråket (for eksempel fransk) ikke klarer å bli beriket raskt nok til å holde tritt med utviklingen av språket. Original (f.eks. Engelsk) ). I denne situasjonen kan oversetteren bli konfrontert med fraværet av en fransk ekvivalent (derfor med behovet for enten å bruke ordet på originalspråket, eller å bruke en forklarende omskrivning, eller å skape en neologisme ), til eksistensen av flere omtrent ekvivalente neologismer eller til et alternativ mellom et relativt generelt og velkjent begrep og et mer presist begrep, men mindre brukt.
Programvareoversettelse (som har to forskjellige faser, internasjonalisering og regionalisering ) er en prosess som i flere henseender skiller seg fra enkel tekstoversettelse.
Litterær oversettelseDenne typen oversettelse gjelder romaner , dikt og andre typer tekster innen det litterære feltet.
Litterær oversettelse krever stilistiske ferdigheter , god fantasi og bred kulturell kunnskap. Dette er for å gjengi den fulle effekten av originalteksten på leseren av teksten i målspråket, så vel som betydningen av ordene. Oversettelsen må være like hyggelig å lese og vekke de samme følelsene som originalen, etter ordtaket til Cervantes : "ikke legg noe, la ingenting". Flotte oversettere, uansett arbeidsspråk, har en veldig krevende opplæring, litteratur- og universitetsstudier på språket de oversetter fra - og mange litterære oversettere oversetter fra flere språk - men også og spesielt på morsmålet, språket til som de oversetter. Å skrive destinasjonsteksten blir da viktig.
I poesi presenterer oversettelse en dobbelt vanskelighetsgrad når det er nødvendig å redegjøre for både betydningen og metrikken (av formen generelt), eller til og med retoriske prosedyrer. Hvis vi begrenser oss til den ( semantiske ) betydningen , har en haikus- oversettelsesøvelse , etter å ha gått gjennom flere språk og til slutt kommet tilbake til fransk, vist en ganske stor robusthet i det semantiske innholdet.
En vanskelighetsgrad som er kjent for oversetterne, ligger i det faktum at teksten som skal oversettes noen ganger i seg selv er en oversettelse, ikke nødvendigvis trofast, som oversetteren så langt som mulig må prøve å gå utover for å gå tilbake til originalen. I dag har fenomenet forsterket og presenteres i forskjellige former. For det første er det bevisst bruk av et brospråk. Hvis en tekst skrevet på estisk må oversettes til moderne gresk , kan det være vanskelig å identifisere en oversetter som kan begge språkene og "emnet" samtidig. Det er fra en første oversettelse, ofte utført til engelsk, at oversetteren starter. Upresisjonen av dette språket kan skape vanskeligheter, som Claude Piron påpeker med denne setningen formulert på engelsk, den franske oversettelsen som han måtte sjekke: "Han kunne ikke være enig i endringene i utkastet til resolusjon foreslått av Indias delegasjon" . Den første oversetteren kunne ikke fortelle om "foreslått" refererte til "endringer" eller "resolusjon" og hadde valgt feil løsning. Claude Piron, som hadde hele rapporten foran seg, var i stand til å rette den.
Marc Bloch kom med følgende kritikk i Apology for History :
“Det ville være uheldig, la oss innse det, å se historikere som beholder ordene sine med fremmede ord, og som etterligner disse forfatterne av rustikke romaner, som i form av dialekt glir inn i et sjargong der feltene ikke vil bli gjenkjent bedre enn byen. Ved å gi avkall på ethvert forsøk på ekvivalens, er det ofte selve virkeligheten som vil være feil. En bruk som går tilbake, tror jeg, det XVIII th århundre, ønsker "livegne" på fransk, eller ord med lignende betydning i andre vestlige språk, blir brukt for å betegne den chriépostnoï av det tidligere Tsar-Russland. En mer uheldig tilnærming kunne knapt tenkes. Der ble et regime med tilknytning til jorden gradvis forvandlet til ekte slaveri; hos oss, en form for personlig avhengighet som til tross for strenghet var langt fra å behandle mennesket som en ting blottet for alle rettigheter: det såkalte russiske livegenskapet hadde nesten ingenting til felles med vårt middelalderske liv. Men bare det å si "chriépostnoy" ville knapt hjelpe oss. For det eksisterte i Romania, Ungarn, Polen og til og med i Øst-Tyskland, typer bondeundervisning nært knyttet til det som etablerte seg i Russland. Må du snakke rumensk, ungarsk, polsk, tysk eller russisk etter tur? Nok en gang vil det vesentlige unnslippe, det er å gjenopprette de dype forbindelsene til fakta, ved å uttrykke dem ved en korrekt nomenklatur. "Det er en annen kritikk, mindre lett å argumentere, som er basert på en italiensk setning med en spesielt kraftig formulering: " Traduttore, traditore " [på fransk, "Traducteur, traître"]. I følge denne kritikken tilsvarer enhver oversettelse forræderi forfatteren, teksten, ånden, stilen ... på grunn av valgene som må tas på alle sider. Forfatteren Julien Green , perfekt tospråklig og som selv har oversatt noen av verkene sine fra fransk til engelsk, erklærer: "Forfatteren som ble oversatt, ville sikkert ha brukt andre ord og sagt forskjellige ting. Han hadde skrevet på oversetterens språk".
Oversetteren Pierre Leyris (som blant annet oversatte arbeidet til Herman Melville ) svarer på denne kritikken ved å bekrefte: "Å oversette, det er å ha ærligheten til å holde seg til en alluserende ufullkommenhet ".
Se artikkelen Regionalisering av programvare .
Kvalitetsstandarden NF EN 15038: 2006, opphevet i 2015, var en spesifikk europeisk standard for oversettelsestjenester som hadde til formål "å etablere og definere kravene til levering av kvalitetsoversettelsestjenester". Den spesifiserte "kravene til leverandører av oversettelsestjenester (TSP) når det gjelder menneskelige og tekniske ressurser, kvalitetsstyring og prosjektledelse, kontraktsmessige rammer og tjenesteprosedyrer". Standarden angir vilkårene og stadiene for en oversettelse.
I 2015 ble standard NF EN 15038 erstattet av internasjonal standard ISO 17100: 2015 “Oversettelsestjenester - Krav knyttet til oversettelsestjenester”. I følge sammendraget utarbeidet av International Organization for Standardization ("ISO"), gir ISO 17100: 2015 "kravene til de grunnleggende prosessene, ressursene og andre aspekter som er nødvendige for en kvalitetsoversettelsestjeneste. Oppfyller gjeldende spesifikasjoner. Anvendelsen av ISO 17100: 2015 gir også et middel for en leverandør av oversettelsestjenester (PST) til å demonstrere samsvar med spesifiserte oversettelsestjenester med ISO 17100: 2015 og evnen til prosessene og ressursene til å tilby en oversettelsestjeneste som oppfyller klientspesifikasjoner og annet gjeldende spesifikasjoner. Gjeldende spesifikasjoner kan omfatte kundens, PSTs egen og de relevante bransjekodene, retningslinjene for god praksis eller forskrifter. ”
Ifølge Generaldirektoratet for oversettelse av EU-kommisjonen , den språkbransjen omfatter fagfolk engasjert i oversettelse, tolking, teksting og dubbing, regionalisering, utvikling av språklige teknologiske verktøy, organisering av internasjonale konferanser, språkopplæring og konsultasjon i den språklige felt.
I noen tilfeller kan det være obligatorisk å oversette en tekst.
For eksempel i polyglotland eller i internasjonale organisasjoner kan det være obligatorisk å oversette lover og forskrifter eller administrative skjemaer til alle nasjonale eller offisielle språk.
Loven i et land kan kreve at viss informasjon er tilgjengelig på nasjonalspråket eller på ett eller alle nasjonalspråk. For eksempel i Frankrike loven n o 94-665 av4. august 1994knyttet til bruk av det franske språket kjent som " Loi Toubon ", som etterfulgte lov n o 75-1349 av31. desember 1975, foreskriver at bruk av det franske språket er obligatorisk, spesielt i all skriftlig, muntlig eller audiovisuell reklame, samt i instruksjonene for bruk eller bruk av en vare, et produkt eller en tjeneste.
Spesifikke gradskurs er opprettet på masternivå , for eksempel masterens spesialiserte oversettelse.
Det eksisterer en treårig universitetsbachelorgrad i oversettelse i provinsen. Det gir adgang til Orden av sertifiserte oversettere, terminologer og tolker i Quebec (OTTIAQ).
I Sveits tilbys oversettelsesopplæring på bachelor- og masternivå , ved fakultetet for oversettelse og tolkning i Genève og ved Zürich University of Applied Sciences (de) i Winterthur . Den University of Lausanne , for sin del, huser CTL (Literary Translation Center) og gir studentene en spesialisering i litterær oversettelse.
På en plakett i Louis-XVI-spalten i Nantes har det engelske ordet arbeidere blitt oversatt som "arbeidere", mens "arbeidere" ville vært mer passende.