The Talmud ( hebraisk : תַּלְמוּד talmoud : "study") er en av de grunnleggende tekster av den rabbinske jødedommen og grunnlag av sin halakha ( "religiøs lov").
Talmud finnes i to utfyllende versjoner. Den første ble samlet i II th tallet i talmudiske akademiene landet Israel , inkludert Galileo og kalt Jerusalem Talmud i minnet av byen (da stengt for jødene by the Romans ); denne første versjonen dekker alle avhandlingene i Mishna, men er ganske kortfattet, og deler av den har gått tapt. Den andre versjonen ble samlet på VI - tallet i akademiene i diasporaen i Midtøsten , derav navnet på den babylonske Talmud til minne om eksil i Babylon : Den er delt inn i seks ordrer, shisha sedarim i forkortet sha , og er mye studert gjennom den rabbinske jødedommen .
Skrevet i en blanding av hebraisk og judeo-arameisk og sammensatt av Mishna (hebraisk: משנה: "repetisjon, resitasjon") og Gemara (גמרא: "fullføring, fullkommenhet" på hebraisk , eller "studie" på arameisk ), bringer Talmud sammen rabbinske diskusjoner om de forskjellige temaene i jødisk lov slik den er avslørt i den hebraiske bibelen og dens muntlige side, Torah . Disse diskusjonene omhandler blant annet sivilrettslig og ekteskapsrett, men handler også gjennom disse spørsmålene om etiske punkter , myter , medisin , ingeniørfag og andre.
Siden avslutningen av samlingen har Talmud vært gjenstand for mange kommentarer og eksegese, noen forsøkte å trekke den juridiske saken ut av den, andre for å fortsette diskusjoner ved å utvikle sin kasuistiske dimensjon , noe som resulterte i lærte diskusjoner og innovative fortolkninger.
De fariseerne så rabbinere , i motsetning til saddukeerne og deretter karaites av middelalderen, har alltid bekreftet eksistensen av en muntlig Torah overføres fra generasjon til generasjon, fra lærer til elev. For jødedommen er det ikke mulig å anvende de bibelske forskriftene uten å gå gjennom muntlig tradisjon og den tolkning som vismenn gjorde av den. I tillegg pålegger den skriftlige Torahen å "lytte til de vise mennene i sin generasjon" ( Parshat Choftim , Devarim kap. 17, vers 8 til 11).
I følge religiøs legende har denne muntlige Torahen sin opprinnelse med Moses selv, som etter å ha mottatt lovens tabletter på Sinai-fjellet og etter å ha laget flere kopier for de dignitarene, "overfører" den til Joshua , som overfører den. I sin tur til hans åndelige etterfølgere og så videre til Grand Assembly , forfedre til Sanhedrin .
Fra et historisk og litterært synspunkt utvikler den seg samtidig med apokalyptisk , apokryf eller pseudepigrafisk litteratur , som prøver å utvide det bibelske budskapet gjennom brevet, mens den muntlige Torahen gjør det gjennom sinnet, gjennom undervisning. Utelukkende muntlig.
Etter den andre ødeleggelsen av tempelet, bærer fariseernes etterfølgere, lovene til loven, nå tittelen rabbiner (bokstavelig talt "min herre" på hebraisk) og tar nasjonens skjebne i hånden. De skaper en jødedom uten tempel og åpne akademier i Yavneh , deretter i Galilea , for å engasjere seg i et tolkningsverk av Skriften i henhold til kanoner av hermeneutikk som gradvis blir raffinert og satt i stand de overførte tradisjonene.
Når politiske omstendigheter vinket Judea på II th århundre true bærekraften i denne undervisningen, bestemte han seg for å sette skrivingen av den. Disse verkene er registrert i de såkalte Midrachei Halakha- samlingene , som gir en kommentar til lovteksten til Pentateuk , vers for vers.
Det er generelt ansett at rundt jeg st -tallet, skriver Mishna er startet, lover og deres tolkninger blir organisert ikke av bibelvers, men etter tema. Den er stengt av rabbin Yehuda Ha-Nassi, rundt 200 e.Kr. AD Skriften av Talmud ble fullført rundt år 500 e.Kr. J.-C ..
Den III th til V th århundre, rabbinere (nå kalt Amoraim stedet Tannaim ) seg oppgaven med å belyse tekstene i Mishna kommentar, for å søke etter de bibelske kilder, og å forene motsetningene tydelig, og dette i både Palestina og Babylonia.
Innenfor dette korpuset betegner begrepet talmud opprinnelig et av de fire feltene innen tradisjonell vitenskap, ved siden av halakha (kunnskap om jødedommens lover), aggadaen (redegjørelse for et eller flere bibelske vers) og midrash som, i likhet med ham, representerer en form for eksegese. Imidlertid, mens midrash tar bibelsk tekst som utgangspunkt for å trekke ut av det lover som, for å bli inspirert av det, ikke er skrevet der, tar talmud sikte på å finne versene i disse muntlige lovene.
Begrepet talmud , som fremover kan byttes ut med gemara (dets arameiske ekvivalent) og halakha , får da en bredere betydning og beskriver enhver belysning av en passering av halakha på noen som helst måte (sammenligning av paragrafen til Mishnah med en eller ekstrakanoniske muntlige tradisjoner , samlet kalt Baraïta , hermeneutisk utdypning ...).
Opprinnelig ble Torah- studiene overført muntlig. Noen vismenn og lærde, den mest fremtredende som ble kalt talmidei Chachamim før de ble utnevnt til rabbiner (se semicha ), utviklet og debatterte rettsspørsmål, diskuterte Torah og andre bøker i den hebraiske bibelen (som de ville sette kanonen vers -450 ) uten å ha nytte av andre skriftlige kilder enn de bibelske bøkene selv, er det forbudt å ta opp muntlig lov. Den eldste metoden for rabbinestudie og -undervisning ser ut til å ha vært basert på midrashim , der halachiske diskusjoner ble strukturert som en eksegetisk kommentar til Pentateuch .
Denne situasjonen endret seg imidlertid drastisk med ødeleggelsen av det andre tempelet i Jerusalem , sentrum for det jødiske livet, i 1970, og omveltning av jødiske sosiale og juridiske normer. Den Rabbanim å måtte møte en ny virkelighet - en jødedommen har mistet sin Temple og Judea har mistet sin uavhengighet, en undervisnings fortsetter med sin oral natur, å vokse, og en stadig minkende antall disipler - de varte tilpasse sin undervisning. Det var i løpet av denne perioden at en alternativ form, organisert etter tema i stedet for vers, ble dominerende rundt 200 e.Kr., da Rabbi Yehuda HaNassi (prinsen Juda) samlet Mishnah (משנה).
The Mishna (משנה) er en samling av meninger og juridiske debatter. Navnet betyr "repetisjon" eller "undervisning"; den er avledet fra den hebraiske roten shanah (שנה), som har begge disse betydningene. Dette navnet kan referere til metoden for muntlig memorering av rabbinske taler.
Misjnaen er skrevet i en direkte, ofte lakonisk stil, og rapporterer kortvarig visningene , ofte rabbanerne , og diskuterer et emne. det presenterer noen ganger et enkelt anonymt dekret, tilsynelatende en konsensus . Noen ganger rapporterer hun om en hendelse eller anekdote hvis konklusjoner også har lovkraft, eller er starten på en ny diskusjon. Legene til Mishnah kalles Tannaim (flertall av Tanna תנא, og erstatter ש på jødisk-arameisk ).
Når den presenterer lovene i tematisk rekkefølge i stedet for å følge Bibelens, utvider Mishna seg til individuelle fag i større lengde enn Midrash , og inkluderer et større utvalg av halachiske fag enn det gjør. Dens aktuelle organisering ble derfor rammen for Talmud.
Misjná består av seks ordrer ( Heb. סדרים sedarim , flertall av seder ). Hver av disse seks ordrene inneholder mellom syv og tolv avhandlinger, kalt massekhtot (flertall av massekhet מסכת; lit. "lerret"). Hver massekhet er delt inn i kapitler ( peraqim ) sammensatt av et varierende antall artikler, kalt mishnayot (flertall av mishna , med små bokstaver på fransk for å skille det fra det store arbeidet). Ikke alle Mishnaic-avhandlinger har nødvendigvis en tilsvarende Gemara . I tillegg kan rekkefølgen av traktater i Talmud avvike fra den som ble etablert i Mishna, når en traktat har blitt ansett som viktigere enn en annen.
De seks sedarimene er i rekkefølge: Zeraim ("Frø"), elleve avhandlinger som omhandler bønner og velsignelser , tiende og lover angående landbruk; Moëd ("festivaler"), tolv avhandlinger, beskriver lovene til Shabat og festene ; Nashim ( "Kvinner"), syv avhandlinger, avtaler med ekteskap, inkludert Levirate ekteskap , skilsmisse, visse former for løfter, og lovene i nasireeren ; Nezikin ("Skader"), ti avhandlinger, behandler sivile og strafferettslige lover, funksjonen til domstoler og eder, Kodashim ("Hellige ting"), elleve avhandlinger, omhandler offerritualer , tempelet og matlovene; Taharot eller Tohorot ("Renhet"), tolv avhandlinger, Ser på lovene om rituell renhet.
Foruten Mishnah hadde Tannaim produsert andre verk samtidig, eller kort tid etter. Gemara refererer ofte til disse verkene eller til sitater fra dem for å sammenligne dem med de som Mishnah har beholdt, og for å støtte eller ugyldiggjøre stillingene til en eller annen lege i Gemara . Slike ikke-mishnaiske tannaitiske kilder kalles baraitot (bokstav. “Eksternt materiale”, “fungerer utenfor Mishnah”; flertall av bareita ברייתא).
Baraita inkluderer Tosefta , et tannaittisk kompendium av halakhot parallelt med Mishnah; den halachic midrashim , særlig i Mekhilta , den Sifra og sifre ; fungerer som Megilat Taanit ; og andre som bare er kjent som sitater i Talmud.
I løpet av de tre århundrene etter at Mishnah ble skrevet, analyserte, debatterte og diskuterte vismennene fra de Talmudiske skolene i landet Israel og Babylonia dette arbeidet. Disse diskusjonene danner Gemara ( jødisk-arameisk : גמרא, "fullføring", fra hebraisk גמר גמר , "å fullføre" - eller "studie", og i dette tilfellet den arameiske ekvivalenten til Talmud ). Gemara fokuserer hovedsakelig på å belyse og forme meninger fra Tannaim. Redaktørene av Gemara heter Amoraim (entall Amora אמורא).
Mye av Gemara består av juridisk analyse. Utgangspunktet for analysen er vanligvis en mishnah, hvor hver frase blir dissekert, analysert og sammenlignet med andre uttalelser i en dialektisk utveksling mellom to "disputants" (ofte anonyme og noen ganger metaforiske), makchan ( spørgeren ).) Og tartsan (den som svarer).
En annen viktig funksjon av Gemara er identifiseringen av det bibelske verset som tjente som grunnlag for loven som ble presentert i mishnaen, og for den logiske prosessen som forbinder de to: denne aktiviteten var kjent som talmud lenge før eksistensen av corpus av " Talmud ".".
Disse sentrene danner "byggesteinene" i Gemara; de kalles souguiyot (tema; flertall av Type יא souguia ). En suguia inkluderer vanligvis en bevisbasert utarbeidelse av en mishnah.
I en gitt souguiya blir vers og læresetninger relatert i navnet Tannaim eller Amoraim konfrontert for å støtte de ulike meningene. Gjennom dette rapporterer Gemara semantiske uenigheter mellom Tannaim og Amoraim (som ofte rapporterer til en tidligere myndighet om en mening om hvordan den løste problemet), og sammenligner avsnittene i Mishna med Baraita . Debattene blir sjelden formelt avsluttet; i mange tilfeller bestemmer det siste ordet lovens praksis, men det er mange unntak fra dette prinsippet.
Talmud er en sum som inneholder et enormt materiale og tar for seg et stort antall emner.
Talmudisk materiale er tradisjonelt klassifisert i to brede kategorier, halacha og aggada .
Den Halacha (hebraisk: הלכה “reise”, i Guds veier) omfatter de normative deler av Talmud, som er direkte knyttet til spørsmål om jødisk lov og praksis, mens de ikke-normative, fortelling, oppbyggende eller forklarende lignelser , aforismer , så vel som etiske eller historiske betraktninger, utgjør aggadaen (jødisk-arameisk: אגדה, "fortelling", "historie"; jf. hebraisk haggada , הגדה). Aggada inkluderer også de bibelske eksegesene til vismennene, ofte "frie", både i forhold til ånden i verset og dens form, og mener at betydningen av Bibelen ligger nettopp i skjæringspunktet mellom teksten og dens oppfatning. lesere.
Grensen mellom Aggada og Halakha er imidlertid ikke vanntett, en aggada kan brukes til å plassere sammenhengen, for å gi et eksempel, for å spesifisere applikasjonsfeltet osv. For Halakha. Det kan også ha en pedagogisk rolle, hvor læreren starter med en god historie, eller til og med en morsom historie, for å stimulere oppmerksomheten til publikum.
Gemara fant sted i de to store sentrene for datidens jødiske stipend, Israels land (nærmere bestemt Galilea ) og resten av Midtøsten , kalt i den jødiske tradisjonen Babylon . I hvert av disse to sentrene utviklet det seg et eget analyseanlegg som resulterte i to Talmuds.
Den første samlingen gjorde var at akademier galileiske på IV th tallet og bærer navnet til Talmud Yerushalmi ( "Jerusalem Talmud"). The Talmud Bavli ( "babylonske Talmud") ble avsluttet i VI th århundre, selv om han fortsatte å bli redigert senere.
Når vi snakker om "Talmud" uten nærmere spesifisering, refererer vi vanligvis til Babylons, en vane som ifølge Heinrich Graetz kan tilskrives kommentaren fra Rashi .
Jerusalem Talmud ble samlet i det tibetanske akademiet til Yohanan ben Nappaha . Navnet "Jerusalem" ble tildelt av de babylonske akademiet regissører senere, men på II th århundre samme byen Jerusalem ble stengt for jødene av de romerne , så vi kalte det mer korrekt Talmud Eretz Israel ( "Talmud av landet Israel "og palestinske Talmud inntil opptreden i XX th århundre av motsetningen mellom jøder og muslimer ). Den samler læren fra skolene i Tiberias, Sepphoris og Caesarea . Den vestlige arameiske dialekten han bruker skiller seg betydelig fra den såkalte "babyloniske" Talmud.
Denne Talmud er en oversikt over analysen av Mishnah utviklet over to århundrer i de galiliske akademiene. Sages av disse akademiene bor i Israels land og interesserer seg sterkt for landbrukslovene i landet. Denne Talmud ble spesielt studert og fulgt i det jødisk-greske miljøet , i dag nesten forsvunnet.
Tradisjonen tilskriver skrivingen av denne Talmud, Rav Muna og Rav Yossi i 350. Den ble trolig ferdig rundt slutten av IV th århundre , men redaktørene som førte den til sin nåværende form kan ikke være kjent med sikkerhet. Da den ble stengt, hadde kristendommen blitt statsreligionen i Romerriket og Jerusalem, den hellige byen kristenheten. I 325 erklærte Konstantin, den første kristne keiseren, at han ikke ønsket å ha "noen handel med dette stygge folket". Han intensiverte derfor handlingene med sikte på å utstøte og utarme jødene. Ufullstendigheten av Talmud i Jerusalem er således avhengig av disse historiske omstendighetene, og håndverkere mangler tid til å gi den konsistens eller et kvalitetsstempel. Videre skulle enhver ytterligere innsats tilintetgjøres når Theodosius II avskaffet patriarkatets institusjon , avsatte Sanhedrin og forbød den formelle ordinasjonen av Rabbanimene . Jødedommen forble imidlertid den eneste religionen som var autorisert i det romerske imperiet med kristendom, idet hedenske kulturer ble forbudt fra 391 .
Tekstens konsise natur så vel som dens dårlige bevaringsstatus gjorde det vanskelig å lese og den ble raskt oversett. Mange av sidene gikk tapt. Imidlertid forblir Jerusalem Talmud en uunnværlig kilde for kunnskap om utviklingen av jødisk lov i Israel. I tillegg ble den mye brukt til å studere den babylonske Talmud i Kairouan- skolen ledet av Hananel ben Houshiel og Nissim Gaon , slik at meningene som ble uttrykt der, til slutt fant veien til både kommentaren til Rashi og Tosafot. Som i Mishneh Torah av Moses Maimonides . Det er også nyttig for vitenskapelige talmudister å finne alternative avlesninger av vanskelige passasjer.
I følge noen tradisjoner vil Talmud i Jerusalem gå foran Babylon i messiansk tid . Noen tolker dette avsnittet ved å si at etter gjenopprettelsen av Sanhedrin og visningens visning , vil arbeidet gjenopptas, og at "fra Sion vil komme Torahen og Guds ord fra Jerusalem".
Den babyloniske Talmud ( Talmud Bavli ) inkluderer den babylonske Mishnah og Gemara, sistnevnte representerer kulminasjonen av over 300 års analyse av Mishnah i de Talmudiske akademiene i Babylon . Grunnlaget for denne analyseprosessen ble lagt av Rabbi Abba Arika, kjent som Rav , en disippel av Rabbi Juda Hanassi .
De jødiske samfunnene i diasporaen henviste alltid til eksil i Babylon fra -586, og i henhold til den religiøse tradisjonen ville mange landflyktige i Babylon ikke ha svart på Esra og Nehemias kall og ville ha blitt værende i denne byen; gjennom generasjonene deres, ville det ha vært to lovdoktorer , Rav Ashi og Ravina (faktisk var Babylon allerede i ruiner på VI - tallet, noe Plinius den eldre viste, men i Kairo , området kalt "Babylon" , Ben Ezra-synagogen var et viktig senter for jødisk kunnskap, i likhet med Ctesiphon , Nehardea , Nisibis , Mahoza , Poumbedita , Seleucia , Soura og senere Damaskus og Bagdad ).
Rav Achi, som ledet akademiet i Soura fra 375 til 427, sies å ha startet arbeidet som Ravina fortsatte. Dette er grunnen til, ifølge tradisjonalister, at Ravinas død i 499 er den siste mulige datoen for fullføring av skrivingen av Talmud. Imidlertid fortsatte den å bli redigert av en gruppe rabbiner som etterfølger Amoraim, kjent som Saboraim ( Rabbanan Savora'e - "resonnene").
Spørsmålet om når den babylonske Talmud nådde sin nåværende form er fortsatt ikke løst den dag i dag. Noen, i likhet med Louis Jacobs , mener at Gemara-kroppen ikke er en enkel samling av samtaler slik hun vil ha det skal tro, men en svært forseggjort struktur, utført av Saboraïm, som derfor bør betraktes som de virkelige forfatterne. Talmud ville derfor ikke ha blitt fullstendig ferdig før rundt år 700 . I følge David Weiss Halivni , en gruppe rabbiner bak Amoraim, ville Stammaïm ( stam som på hebraisk kan bety "lukket", "enkel" eller, i Talmudisk terminologi, "uattribuert"), være forfatterne av de uattribuerte uttalelsene. i Gemara. Historikeren Thierry Murcia , som jobbet på passasjer av rabbinsk litteratur knyttet til Jesus, foreslår en dato veldig sent endelige utgaven: den andre halvdel av VIII th århundre eller begynnelsen av IX th århundre. Om nødvendig, presiserer han, “dette redaksjonelle arbeidet kunne til og med ha blitt fullført i byen Bagdad selv”.
På mange måter er de to Talmudene ikke like: i tillegg til forskjellen i dialekt som tidligere er nevnt, er Talmud Yerushalmi ofte fragmentarisk og tørr å lese, selv for den erfarne Talmudisten, mens skrivingen av Talmud Bavli er mer presis og detaljert ... Loven som er beskrevet i de to samlingene, er stort sett den samme, men skiller seg ut i mindre detaljer og vekt på visse punkter (de få tradisjonelle kommentarene til Jerusalem Talmud tar sikte på å bevise at dens lære er den samme, eller nær den, i Bavli ) . Jerusalem Talmud er i det hele tatt mer fullstendig (flere avhandlinger studert), men mindre dyp enn Bavli. Denne er ikke interessert i landbrukslovene som er begrenset til Israels land, heller ikke til gjenstandene til tempelet eller lovene om rituell renhet, denne er av liten praktisk interesse i Babylonia.
Ettersom de galileiske rabbanerne har forrang over sine babyloniske kolleger, blir deres mening ofte oppgitt i den babyloniske Talmud, men det omvendte er ikke sant. Dessuten, etter å ha utviklet seg over lengre tid, inkluderer den babylonske Talmud meninger fra flere generasjoner enn sin kollega. Det blir derfor oftere konsultert, spesielt ettersom presten til det babylonske samfunnet var på topp til Gueonim-tiden da innflytelsen fra de galileiske sentra fortsatte å svekkes.
Den Mishna , samt baraitot sitert og blandes med Gemara er i Mishnaic Hebrew . Noen sitater fra eldre verk, som Meguilat Taanit , er skrevet i eldre arameiske dialekter. Likevel er alle diskusjonene mellom Amoraim og strukturen i arbeidet skrevet i en dialekt som er karakteristisk for babylonisk jødisk-arameisk for Bavli , i en vestlig arameisk dialekt, nær den arameiske som ble brukt i Targum Onkelos , for Yeroushalmi .
Talmud ble raskt en integrert del av jødisk studium og liv gjennom generasjoner og i de aller fleste jødiske samfunn. "Jødedommen Pillar", det var fra XIII th århundre målet for angrep fra kristne da de så at troen av jødene var basert like mye på Talmud som Bibelen. Dermed ble tjuefire vogner fylt med talmudiske verk brent i Paris i 1242 . Underlagt kristen sensur, satt på indeksen over bøker som ble forbudt i 1565 av den romersk-katolske kirken , fortsatte Talmud likevel å bli studert, til det punktet at selv de fattigste jødene i Øst-Europa hadde en hylle med Talmudiske "bøker". Det ble det eneste emnet som ble undervist i yeshivot etter Haskala (den jødiske ekvivalenten til opplysningsbevegelsen ). Den karaites er de eneste jøder som ikke anerkjenner religiøse autoritet i Talmud.
Den første komplette utgaven av den babylonske Talmud ble trykt i Venezia med Daniel Bomberg i XVI th århundre. Det var avgjørende for påfølgende utgaver, spesielt for paginering. Foruten Mishnah og Gemara , inneholdt Bomberg-utgaven kommentarene til Rashi og Tossafists .
I 1795 publiserte Szapira-brødrene i Slavuta en utgave av Talmud som var veldig populær blant de Hasidiske rebberne .
I 1835 ble en ny (sensurert) utgave av Talmud trykt av Menachem Romm fra Vilna (Vilnius) , etter en voldsom tvist med Szapira-familien . Kjent som Shas of Vilna , ble denne utgaven (og de påfølgende, trykt av enken og sønnene) brukt i produksjonen av nyere utgaver av Bavli, inkludert Schottenstein-utgaven av Artscroll. I de fleste tilfeller tjener den siste trykkingen i 1886 som grunnlag for de nylige Talmuds.
Antallet på en side av Talmud, kalt daf , folio på fransk, refererer til de to sidene; hver side kalles høyt (side) og har tittelen א eller ב, enten [side] "a" eller "b". Denne bruken er relativt ny, ikke bare tilbake utgaver av XVII - tallet : forfatterne av rabbinsk litteratur refererte tidligere ikke bare til behandlet eller kapittel. Det nåværende referanseformatet er derfor ” Traktatens navn , nummer på daf , amoud a eller b ” (f.eks. Taanit 23b). Vilna-utgaven består av totalt 5894 sider.
Teksten til Vilna-utgavene bærer preg av kristen sensur, og anses derfor ikke som absolutt pålitelig av lærde. På slutten av XIX th århundre Nathan Rabinowitz publisert en serie kalt Dikdouke Soferim som viser tekstlige variasjoner mellom håndskrevne og trykte utgaver. I løpet av de siste tiårene startet Institute for the Complete Israeli Talmud en lignende serie under navnet Gemara Shelema . Noen forskere har publisert kritiske utgaver av bestemte avhandlinger (for eksempel utgaven av Taanit-avhandlingen av Henry Malter ), men det er ingen kritisk utgave av Talmud i sin helhet. Fotnoter, til stede i Schottenstein-utgaven og Oz veHadar Institute, indikerer imidlertid tekstvarianter.
Daniel Bomberg produserte også en utgave av Jerusalem Talmud som var mindre vellykket, men fungerer som grunnlag for dagens utgaver. Referansesystemet er annerledes, og indikerer bare kapittelet og avsnittet (for eksempel Yerushalmi Berachot 2: 1).
Etter fullføring ble Talmud en integrert del av jødestudiet. Denne delen gjennomgår noen hovedområder av Talmudic-studien.
De første kommentatorene til Talmud var Gueonim ( hebraisk : גאונים, flertall av גאון Gaon - direktører for de Talmudiske akademiene i Babylonia) hvis periode strekker seg fra omtrent 600 til 1000 e.Kr. Selv om direkte kommentarer til noen avhandlinger har nådd oss, kommer mesteparten av kunnskapen om studiet av Talmud i løpet av den gaoniske tiden fra påstander som finnes i deres responsa, og som belyser en bestemt Talmudisk skrift.
Etter Hai Gaons død flyttet sentrum for Talmudisk kunnskap og forskning til Nord-Afrika og Sør-Europa.
Et av studieretningene til Talmud utviklet seg med sikte på å avklare halachaen som var der.
Rav Isaac Alfasi ( Fez , Nord-Afrika, 1013 - Spania , 1103), en overgangsfigur mellom Gueonim og Rishonim , middelalderske rabbinske myndigheter, prøvde å trekke ut den halmiske essensen fra det Talmudiske korpuset for å finne ut hvilke meninger som hadde kraft til lov. Hans Sefer Hahalakhot hadde en avgjørende innflytelse, og Moses Maimonides ble inspirert av den for sin Mishneh Torah . En annen kjent middelalders autoritet i saken var Rav Asher ben Yehiel ( 1250 , Tyskland - 1327 , Toledo , Spania).
Dessuten ble sammenstillingen av Talmud aggadot av Babylon gjort i det XV th -tallet ved Jacob ibn Habib (i) , noe som resulterer i Ein Yaakov . Han gjorde dette for å gjøre publikum kjent med de etiske aspektene ved Talmud og å bestride mange av anklagene mot verket og dets innhold.
Talmud er ofte kryptisk og uklar. Talmuds språk er en blanding av arameisk og hebraisk . I tillegg bruker Talmud ofte greske eller persiske ord , hvis betydning går tapt, spesielt ettersom stavemåten endres over kopiene. Derfor utviklet det en litteratur som var minst like rik som Talmud selv, som hadde som mål å forklare den. De første berømte kommentatorene var Rabbeinu Gershom fra Mainz ( X - tallet ), Rabbeinu Hananel fra Kairouan (tidlig XI - tallet ) og Nissim Gaon , Sefer HaMaftea'h (Paper Key) inneholder i tillegg til kommentaren et forord som forklarer de forskjellige former for Talmudisk argumentasjon, og forklarer Talmuds forkortede passasjer ved å krysse dem med passasjer der tanker uttrykkes uten forkortelse. Rabbi Nathan ben Yechiel oppretter også, men i en annen stil, et leksikon som heter Aroukh for å oversette vanskelige ord.
Imidlertid overskygges alle disse kommentarene av Rashi (Rabbenu Shlomo Yitzhaqi, "vår herre Salomo ben Isak" - 1040-1105). Dette er en omfattende kommentar, som dekker hele Talmud, skrevet i en klar stil, og forklarer ordene og den logiske strukturen i hver Talmudic-passasje. Tilgjengelig for lærde så vel som for nybegynnere, anses det så uunnværlig for Talmud at dens kommentarer noen ganger vises i selve teksten til Talmud, i parentes. Hans arbeid videreføres av disiplene hans, Tossafists , fordi Rashis kommentar er så perfekt i deres øyne at de bare legger til den, derav navnet Tossafot (“tillegg”, “kosttilskudd”). Den Tosafot utgjør et utvalg fra samlingen av kommentarer av mange Rishonim . Et av hovedformålene med dem er å forklare og tolke Talmuds motstridende uttalelser. Imidlertid, i motsetning til Rashi, er kommentarene deres ikke kontinuerlige, men snarere fokusert på utvalgte emner. Forklaringene til Tossafot skiller seg ofte fra Rashis .
Blant de mest fremtredende Tossafists vises barnebarnene til Rashi, og spesielt Jacob ben Meïr, kjent som Rabbenou Tam , samt nevøen til Rabbenou Tam, Rabbenou Isaac ben Samuel , R 'i . Tosafot ble samlet i forskjellige utgaver. Den viktigste samlingen på skolene i Nord-Frankrike var den fra Eliezer de Touques, mens den av Spania hadde blitt samlet av Rabbenou Asher ben Yehiel ("Tossafot HaRosh"). Tossafot trykt i Vilna-utgaven er den redigerte versjonen av en av disse to samlingene.
Tossafistenes innflytelse utvidet seg til andre samfunn, spesielt de på den iberiske halvøya . Kommentarer basert på den samme modellen utviklet seg derfor, nemlig de fra Ramban , Rashba , Ritva og Ran . Betzalel Ashkenazi (en) har satt sammen en detaljert antologi, som samler utdrag fra dem alle, kalt Shita Mekoubetzet .
På den annen side beholdt andre kommentarer fra Spania og Provence sin uavhengighet overfor denne modellen. Blant disse Yad Ramah fra Meïr Aboulafia og Beit HaBe'hira fra Menahem Hameïri . Imidlertid, hvis Beit Habe'hira har blitt bevart under hele Talmud, er det bare kommentarene fra Sanhedrin , Baba Batra og Guittin som har nådd oss til Yad Ramah .
I århundrene som fulgte ble oppmerksomheten mindre rettet mot direkte talmudisk tolkning enn analyse av tidligere etablerte kommentarer. Disse “supercomments” inkluderer at av Maharshal ( Salomon Louria ), den Maharam ( Meir Lublin (en) ) og Maharsha ( Samuel Eidels ).
I løpet av XV - tallet og XVI - tallet utviklet det seg en ny metode for intensiv studie av Talmud. Kompliserte logiske argumenter ble brukt for å forklare mindre motsigelsespunkter i Talmud. Begrepet pilpoul (פלפול, fra pilpel , "pepper" eller "chili") betegnet denne typen studier og refererer til den intellektuelle skarpheten som denne metoden krever.
I følge pilpul-utøvere kan Talmud ikke gjentas eller motsies seg. Nye kategorier og distinksjoner ( hilouqim ) ble derfor opprettet for å løse de tilsynelatende motsetningene i Talmud ved hjelp av nye logiske midler. Denne pilpoulistique-stilen ble først registrert i Darkhei HaTalmud ("Talmudens måter") av Isaac Canpanton (i) (døde i Spania i 1463).
Studien av pilpul en topp i det XVI th -tallet , da den sakens kompetanse ble betraktet som en art form og et mål i seg selv i den yeshivot av Polen og Litauen. Ikke at denne metoden ikke ble kritisert: den XV th århundre allerede, etisk avhandling Orhot tzaddikim ( "måter de rettferdige") kritiserte pilpul for overdrevet betydningen han knyttet til mental skarphet. Prominent rabbinere XVI th og XVII th århundrer gjorde ikke setter pris på videre, inkludert Judah Loew, kjent som Maharal av Praha, Jesaja Horowitz og Yair Bacharach (i) .
I det XVIII th århundre , den pilpul avstått bakken til andre metoder for lære, blant annet som Elijayou ben Solomon, den Vilna Gaon . Begrepet pilpoul kom til å betegne studier der konklusjonene virket for casuistiske eller hårløse. Forfatterne kvalifiserte selv kommentarene sine ved å bruke ord som al derekh ha-peshat (med den enkle metoden) for å skille dem fra pilpoul.
Mot slutten av XIX - tallet kom en annen trend til syne i studien av Talmud: Rav Chaim Soloveitchik (1853-1918) av Brisk ( Brest-Litovsk ), sa Chaim Brisker , utviklet og tilknyttet denne prosessen vi kalte Brisk's metode . Det innebærer analyse av rabbinske argumenter i Talmud og blant Rishonimene , og forklarer de forskjellige alternativene ved å plassere dem i en kategorisk struktur. Svært analytisk, denne metoden blir ofte kritisert som en moderne form for pilpoul . Likevel er dens innflytelse stor, og det er på læreplanen til de fleste yeshivot.
Det var også ved denne metoden at Mishneh Torah of Moses Maimonides begynte å bli lest ikke bare som et halachisk verk, men også som et verk av talmudisk tolkning.
Yeshivot av Mir og Teltz har utviklet sine egne konkurrerende metoder.
Kritikk av Talmud satte spørsmålstegn ved formen på teksten, og endret den om nødvendig, grunnlaget for Talmud (dvs. dens påstand om å representere en tradisjon gitt av muntlig i generasjoner og uten hvilken jødedom ikke kunne eksistere) ble ikke stilt spørsmålstegn ved før frigjøringen av gettoen i 1789 . Moderne analysemetoder, ikke bare tekstlige, men også historiske, ble fremover brukt på Talmud.
Emendering av teksterTalmud var fra Rabbenu Gershoms tid gjenstand for årvåken overvåking og en emendering av tekstene.
Emendasjonene til Salomon Louria og Yoël Sirkis er inkludert i standardutgavene av Talmud. Den Gaon av Vilna gjort emendations på grunnlag av sin intuisjon alene, som ble bekreftet i løpet av studiet av manuskripter av Gueniza i Kairo .
På begynnelsen av XX th århundre Nathan Rabinowitz publisert en studie i flere bind, den Dikdoukei Soferim , som viser de ulike tekstlige variantene mellom München manuskript og andre gamle kopier av Talmud. Andre variasjoner er rapportert i Gemara Shelemah og Oz ve-Hadar- utgaven .
Kritisk-historisk analyseInnovativ design av Oral Torah ble utviklet tidlig på XIX - tallet av Nachman Krochmal og Zacharias Frankel . Ifølge dem var dette produktet av en eksegetisk prosess som bygde seg over tid, ved å anvende hermeneutiske teknikker autorisert av vismennene. Denne stillingen, kjent som den kritisk-historiske skolen, ble nærmere utdypet av Isaac Hirsch Weiss i sin Dor Dor ve-Dorshav .
Denne metoden ble også brukt av Heinrich Graetz i sin historie om jødene , da han forsøkte å utlede fariseernes personlighet på grunnlag av de lover eller aggadot de lærer.
Denne tolkningen er imidlertid bare gyldig hvis man ser på fariseerne som uavhengige eksegeer i stedet for ledd i overføringskjeden til den muntlige Torahen , og et slikt synspunkt bryter med det tradisjonelle synet på den muntlige Torahen . Ifølge ham, da Gud ga Moses den skriftlige Torahen ( Pentateuch ), videreformidlet han ham forsterkninger og forklaringer av teksten, som ble overført muntlig før de ble skrevet ned i Talmud. I følge denne visjonen er det derfor ingen "historisk evolusjon av Halakha " (hvis vi bortsett fra den permanente omstillingen til historiens utvikling), siden den ble gitt helt på Sinai.
Den kritisk-historiske metoden ble positivt mottatt av ledere av reformasjonen av jødedommen som Abraham Geiger og Samuel Holdheim , som presset resonnementet videre og utsatte Talmud for intens kritikk for å bryte seg bort fra tradisjonell rabbinsk jødedom. De insisterte på den historiske og utviklende karakteren til Talmud for å konkludere med at arbeidet hadde, selv om det var historisk viktig, hatt sin dag.
Som reaksjon ble noen innflytelsesrike ortodokse rabbinere som Moïshe Sofer eller Samson Raphaël Hirsch ekstremt følsomme for enhver endring og avviste metodene for moderne kritikk av Talmud.
Selv om Samson Raphaël Hirsch talte for aksept av modernitet (på betingelse av ikke å motsette seg Halachah), skrev han en serie artikler i tidsskriftet Jeschurun der han gjentok tradisjonelle synspunkter og påpekte feilene fra Graetz, Frankel og Geiger.
Den kritisk-historiske metoden, selv om den var kontroversiell i den ortodokse verden fordi den var forankret i en bevegelse av religiøs reform, fant likevel tilhengere, inkludert blant de hardeste motstanderne av reformasjonen, som rabbineren Zvi Hirsch Chajes ( fr ) . Azriel Hildesheimers ortodokse rabbinseminar ble grunnlagt på prinsippet om å skape "harmoni mellom jødedom og vitenskap" som David Zvi Hoffmann holdt seg spesielt til .
Den nåværende studien av Talmud i de forskjellige strømningene av moderne jødedom avhenger i stor grad av deres holdning til Talmud og Halakha: Ortodoks jødedom opprettholder det tradisjonelle synet på Talmud som det eksakte uttrykket for den muntlige loven som ble overført til Moses sammen med Torahen. Det er fortsatt et sentralt element i læreplanen til yeshivot . Kunnskap om Talmud blir fortsatt høyt verdsatt i tradisjonell rabbinutdanning, selv om Halacha generelt studeres fra middelalderens koder og ikke fra Talmud selv. Halacha blir brukt i streng samsvar med Talmud, inkludert når en ny situasjon oppstår, slik at den fortsetter å bli brukt i henhold til setningene til Sages; de ikke-ortodokse bevegelsene ( konservative , rekonstruksjonistiske , liberale og reformerte ) har en dynamisk visjon av Talmud og innrømmer kritisk lesing. Konservativ jødedom fortsetter å gi en viktig plass til Talmud og dens studie, men anser den i sin utarbeidelse av Halakha som et verk avhengig av omstendigheter, historiske og ellers, for dets dannelse. Som et resultat er lovgivningen ofte mer fleksibel enn den ortodokse.
Den britiske reformjødedommen ligner nær disse praksisene, mens den amerikanske reformjødedommen og den liberale jødedommen forbeholder seg utdannelsen for opplæringsskoler for rabbiner, men ikke for grunnskoler. Talmud spiller ingen rolle i Halachah, det overlates til det frie valget for hver enkelt, samtidig som den opprettholder en moralsk verdi og en inspirert karakter.
Den rekonstruksjonistiske jødedommen skiller seg bare fra dette skjemaet ved rollen som de troendes menighet: det er faktisk menigheten og ikke individet som bestemmer seg for praksisen. Med ordene til Mordecai Kaplan , “tradisjon har rett til å stemme, men ikke å nedlegge veto”.
Som et resultat studeres Talmud av flertallet av ortodokse som en helt pålitelig kilde. Flertallet av ortodokse lærde bruker ikke en historisk metode på Talmud og tillegger ikke forfatterne motiver. Talmud fortsetter å bli studert med sine kommentarer og superkommentarer. Likevel forfekter et mindretall av " moderne ortodokse " en kritisk lesing av Talmud.
Den vanlige studien av Talmud, inkludert blant de enkle troende, ble popularisert av Daf Yomi ("daglig side"), en praksis som ble lansert i 1923 i Wien av Rabbi Meir Shapiro på den første internasjonale kongressen til den ortodokse foreningen Agoudat Israel . En daf blir studert per dag, begge sider, av alle deltakerne i verden, i henhold til en syklus på litt over syv år. Fullføringen av syklusen gir opphav til en generell feiring. Den trettende syklusen til Daf Yomi begynte på3. august 2012 og skal ende på 4. januar 2020.
Noen ikke-ortodokse talmudikere som Louis Jacobs og Shaye JD Cohen (i) , anser at teksten til Talmud var gjenstand for omfattende ombygging, som historiene om priser. De hevder at i fravær av korrigerende tekster (Talmud har holdt seg muntlig i lang tid), kan verken opprinnelsen eller datoen for de fleste setningene og lovene bekreftes, og at vi ikke kan ha mange vissheter om forfatterne. De stilte spørsmålene forblir derfor ubesvarte.
Andre talmudiske som Lee I. Levine (in) og David C. Kraemer (in) , deler noe av denne oppfatningen, men mener at Talmud inneholder kilder som vi kan identifisere og beskrive med en viss pålitelighet. Disse kildene kan identifiseres ved å spore historien og analysere de geografiske opprinnelsesregionene.
Til slutt, tall som generelt er nærmere ortodokse tolkninger, som Saul Lieberman , David Weiss Halivni og Avraham Goldberg (en) , mener at de fleste setningene og hendelsene beskrevet i Talmud skjedde mer eller mindre som beskrevet, og kan brukes som seriøse kilder. av historisk studie. Talsmenn for dette synet prøver derfor å skumme etterfølgende redaksjonelle tillegg (som i seg selv er en vanskelig oppgave) og se mirakuløse beretninger med skepsis, for å få en pålitelig oversikt over det gamle jødiske livet.
De saddukeerne dannet en jødisk sekt av Second Temple nær preste og politiske aristokrati. De blir presentert av Flavius Josephus som fariseernes motstandere og av Talmud som fariseismens, det vil si fariseernes læresetninger, særlig de som skapte verden og sjelens udødelighet. Hvis Abraham Geiger presenterer dem som trofaste mot en tidligere muntlig tradisjon, hvis spor finnes i Sage Shammai- skolen , viser Bernard Revel at dette ikke er tilfelle, slik det fremgår av teksten til Talmud så vel som de fra Josephus.
Sadduseerne var sterkt knyttet til Jerusalems tempel , som hviler på ypperstepresters autoritet, forsvant etter ødeleggelsen, men Talmud gjør noen hentydninger til deres lære.
KaraitteneDen Karaism utviklet, eller hevdet i VIII th århundre , som svar på tregheten Talmud jødedommen.
Den sentrale læren om karaisme er ærbødighet for den eneste skriftlige Torahen ( Miqra ) og avvisning av muntlig Torah som guddommelig åpenbaring. Det er verken forbudt eller frarådet å la seg inspirere av det, men den frie undersøkelsen av teksten må gå foran tolkningen av mestrene, inkludert karitamestrene (i praksis følger karittene den oppfatningen som overbeviser flertallet). Karaisme er også imot tolkningsmetodene for Talmud, og foretrekker analysen av versenes enkle betydning i henhold til deres kontekst.
Karaismen nøt en gullalder fra IX - tallet XI - tallet, og ble adoptert av noen kilder 40% av den jødiske befolkningen i verden, både i Europa og i den arabiske verdenen . Dens innflytelse avtok deretter gradvis, og det er for øyeblikket bare 30 000 karaitter i verden, hvorav 20 til 25 000 er i Israel .
Reformasjonen av jødedommenReformjødedommen ble født i XIX - tallet etter Haskalah , som så jødene åpne for andre kulturer enn deres egen og humaniora.
I noen resulterte det i et noe hegeliansk syn på historien, som gjorde jødedommen til en åpenbaring pågår, og ikke en åpenbaring som allerede var fullført. Jødene, tilhengere av reformen av jødedommen, betraktet derfor ikke lenger Torah og Talmud som manifestasjoner av et uberørbart guddommelig ord, men som historiske verk som var nødvendige i sin tid for å vike for tidens behov. Mange halachiske observasjoner ble funnet å være unødvendig belastende, grunnløse og foreldede.
Reformbevegelsen blomstret spesielt i land der jødene de facto, om ikke de jure, ble frigjort, det vil si landene i Vest-Europa, spesielt Tyskland og Frankrike . På den annen side hadde det mindre innvirkning i Øst-Europa og ble nærmest ignorert av jødene i Nord-Afrika og Østen. The Holocaust ødela det tyske samfunnet, men mange Reform jøder som innvandret til USA før krigen bosatte seg der.
Reformjødedom er for tiden den jødiske majoriteten i USA, og har, under navnet liberal jødedom, en sterk tilstedeværelse i England.
Talmud ble utviklet, ifølge Josy Eisenberg , for å beskytte jødene mot innflytelse utenfor, inkludert de første kristnes. Det holder sporet av den progressive separasjonen av jødedommen og kristendommen , separasjonen som er gjort i flere århundrer, og som konfrontasjonene mellom Jesus og fariseerne bare utgjør en episode. Omtrent den tiden da savoraim- babylonere var siste hånd på Talmuds skriving, keiseren Justinian I er , motivert av kristen nidkjærhet, og forkynte sitt påbud mot avskaffelse av den greske oversettelsen av bruk av Bibelen i synagoge. Det hadde faktisk blitt lagt merke til under de første jødisk-kristne tvister i Alexandria at de lokale jødene var mer fattige enn sine trosfeller i Palestina, som lettere brukte den hebraiske teksten.
Angrepene mot Talmud selv begynner å XIII th århundre i Frankrike , hvor Talmud studier er blomstrende: den Talmud rettssaken , første disputasen jødisk-kristne publikum, i motsetning i 1240 Yehiel av Paris og tre andre rabbinere Nicolas DONIN . En tidligere student ved Yehiels yeshiva , utvist noen år tidligere for å ha kommet med uttalelser som kvalifiserte som kjettere, hadde han levd i en tid på randen av samfunnet, både jødisk og kristen, før han valgte å konvertere . Han ansporer til kongen at Talmud er antikristen, oppfordrer til drap på ikke-jøder , for pedofili , etc. Selv om Yehiel tilbakeviste motstanderens påstander, ble flere titalls Talmudiske manuskripter brent på Place de Grève i 1242 .
21 år senere setter Barcelonatvisten rabbinen Moses Nahmanides mot Pablo Christiani , også en omvendt jøde og dominikanske bror som forkynner i synagoger som Talmud anerkjenner som kristen sannhet. På slutten av det spredte dominikanerne nyheten om at de hadde vunnet tvisten, og Nahmanides ble tvunget til å publisere en rapport som ville føre til hans eksil, selv om han tidligere hadde mottatt garantien for å kunne uttrykke seg fritt. Pablo Christiani gjorde på sin side en ny rettssak mot Talmud, i 1264 , og på slutten av den mottok utstedelsen av en pavelig okse som foreskrev den første tekstlige sensuren av Talmud, som ble betrodd en dominikansk kommisjon i Barcelona.
I 1413 ble det avholdt en ny større tvist i Tortosa . Lansert av Gerónimo de Santa Fe (i) , også utdannet jøde, ble kristen og legens pave Martin V , hun står i nærvær av den. Striden er utformet for å avslutte sin fordel, og i motsetning til Nahmanides gis ikke ytringsfrihet til jødiske forsvarere. Santa Fé lanserer den skjebnesvangre beskyldningen om at fordømmelsen mot hedninger og frafalne faktisk gjelder kristne. To år senere utstedte paven en okse (som aldri ble operativ) som forbød jødene å lese Talmud og beordre beslag og ødeleggelse av alle kopier.
På XVI th århundre, Johannes Pfefferkorn , også en jødisk konvertitt og Dominican, angrep med vold Talmud, noe som gjør det ansvarlig for motvilje mot jøder til konvertering. Motstanderen er en hebraisk kristen, Johann Reuchlin , som har obskurantistene mot seg og humanistene for seg ; ifølge Erika Rummel varslet denne kontroversen den protestantiske reformasjonen . En uventet konsekvens av denne saken er fullstendig utskrift av den kristne forleggeren Daniel Bomberg av den babyloniske Talmud i 1520 i Venezia , etterfulgt av Jerusalem Talmud under beskyttelse av pavelig privilegium. Imidlertid startet Vatikanet 30 år senere en kampanje for å ødelegge det den tidligere hadde godkjent:9. september 1553, datoen for det jødiske nyttåret , blir kopier beslaglagt og brent i Roma så vel som i andre italienske byer, som Cremona i 1559 . Den Sensurresistant av Talmuds og andre Hebrew tekster kan innføres av pavelig bull cum sicut nuper av Julius III i 1554 , og i 1559 , er Talmud brakt til Index Expurgatorius . I 1565 beordret pave Pius IV til og med at Talmud ble fratatt sitt eget navn - jødene ville prøve å omgå sensuren ved å kalle den Sha eller for å studere Ein Yaakov , en samling aggadotter fra den babyloniske Talmud.
Den første utgaven av den redigerte Talmud, som de fleste etterfølgende utgaver er basert på, vises i Basel ( 1578 - 1581 ). Hele Avoda Zara ( avgudsdyrkelse ) avhandling samt passasjene som anses antikristne mangler; i tillegg akum (hebraisk: עכו"ם for עובד כוכבים ומזלות, “tilbeder av stjernene og stjerner”) og min (hebraisk: מין, “kjetter” - som betegner spesielt, men ikke bare de jødisk-kristne ) forsvant i fortjeneste av " sadduseeren ", så antipatisk mot de kristne som mot jødene. Andre sensurer vil forvride teksten ytterligere og erstatte i samsvar med behovene i øyeblikket avgudsdyrkeren av ismaelitten eller nokhri (hebraisk: נוכרי, "utlending") av avgudsdyrkeren, parykken, erten nokhrit der nokhrit betegner den "fremmede" opprinnelsen til håret, blir dermed i visse tekster torven akoum .
Til tross for periodisk gjentatte pavelige ordinanser (§9 i motu proprio Antiqua Judaeorum improbitas fra 1581 eller oksen Cum hebraeorum malitia fra 1593), blir en utskrift av hele utgaven med et forsøk på å gjenopprette originalteksten laget i Krakow (1602 1605) på grunn av den økende studien av Talmud i Polen; en utgave med bare to avhandlinger hadde tidligere blitt produsert i Lublin (1559-76). I 1707 ble kopier av Talmud konfiskert i provinsen Brandenburg , men returnert etter ordre fra Frederick, den første kongen av Preussen .
Det siste angrepet på Talmud fant sted i Polen, i 1757 , da biskop Dembowski organiserte en debatt, på oppfordring av den falske messias Jacob Frank , som hevdet at Zohar anerkjente treenighetslæren , i motsetning til Talmud . Striden ble holdt i Kamenets-Podolsk, og alle kopier av Talmud funnet i bispedømmet hans ble brent.
Men Talmud, for ikke å bli angrepet "fysisk" forble målet for kristne teologer etter reformasjonen, selv om teologer XVII th århundre og XVIII th århundre i ville trekke et studieobjekt.
I Frankrike i 1830, under en debatt i House of Peers om statlig anerkjennelse av jødisk trosretning, erklærte admiral Verhuell seg ikke i stand til å tilgi jødene for ikke å anerkjenne Jesus som Messias, og å lese Talmud. Samme år publiserte far Chiarini i Paris en omfattende teori om jødedommen , der han inkluderte en oversettelse av Talmud, "enkel og tilgjengelig", det vil si som kunne brukes i angrep mot jødedommen. Det er den samme ånd som antisemittiske agitatorer av XIX th århundre krevde en oversettelse som skal utføres; i Wien ble dette kravet til og med brakt inn for lovgivende organer. Talmud og Talmudist-jøde ble dermed gjenstand for antisemittiske angrep, særlig i Der Talmudjude av August Rohling . Imidlertid ble de forsvarte av mange kristne studenter av Talmud.
Til tross for de mange referansene til Edom som kunne tolkes som å henvise til kristenheten, nevner Talmud sjelden Jesus direkte. Det er virkelig et spørsmål om en eller flere Yeshou , om en Yeshou ben Pandera hvis mor ble voldtatt av en gresk general, og om ben Stada i hvis navn er rapportert kjetterske halakhot , men Yeshou kan være et generisk begrep for å betegne "forførerne" som trekker jødene ut av jødedommen, og beretningene man finner på Yeshu, har ingen sammenheng med det som står i Det nye testamente . Imidlertid er det sannsynlig at middelalderske rabbinere så på disse figurene som Jesus, og derfor ble de sensurert. Imidlertid har moderne utgaver blitt gjenopprettet takket være de sjeldne erratalistene , kjent som Hesronot HaSha " (" Utelatelser fra Sha "s).
Justin Bonaventure Pranaitis eller Pronaïtis (27. juli 1861 - 28. januar 1917), Religiøs litauisk katolske, professor i hebraisk ved Imperial Ecclesiastical Universitetet i St. Petersburg og formidler av antisemittisme i slutten av XIX th -tallet er kjent for sin bok om Talmud Talmud Unmasked publisert i Latin (1892) med imprimatur av Metropolitan erkebiskop av Mogilev . Dette arbeidet presenteres som en undersøkelse av den jødiske læren om kristendom. Teksten, med tittelen Christianus in Talmude Iudaeorum , er spesielt basert i følge forfatteren på Benvenistes versjon av Talmud publisert i Amsterdam i 1645, en versjon basert på Basel / Lublin Talmud, som rekonstruerer redigerte avsnitt fra denne versjonen, og presenterer hele Avodah Zarah- traktaten . Det meste av Talmud (Gemara) er skrevet på arameisk. Bare Mishnah (første og veldig lakoniske nivå av kommentaren til Torah) og selvfølgelig sitatene fra versene i den hebraiske bibelen er på hebraisk. Imidlertid, i innledningen til arbeidet til Pranaïtis, skrives det at den opprinnelige teksten til Talmud ble avslørt, oversettelsene til latin er plassert overfor tekstene på hebraisk. Ved å presentere sitater på hebraisk og latin hevdet han å demonstrere at "Talmud tvang jødene til å fornærme kristne og å arbeide for å eliminere dem." Disse sitatene ble trukket fra arbeidet med to tyske kritikerne av Talmud XIX th århundre Jakob Ecker og august Rohling . Dette er et antisemittisk propagandaverk , en forfalskning som kan sammenlignes med The Protocols of the Elders of Zion og eldre enn noen få år, som inneholder falske sitater fra Talmud med imaginær paginering og andre tekster utenfor kontekst. Denne teksten oversettes og publiseres jevnlig i antisemittiske miljøer.
Da Pranaïtis grep inn under Beilis 'rettssak som ekspert i 1912, og gjentok beskyldningen om en rituell forbrytelse mot jødene, mistet han all troverdighet da forsvaret demonstrerte sin totale uvitenhet om begrepene og de enkleste definisjonene av Talmud, i så mye at publikum ville le når de ikke klarte å gi svar til forsvarsadvokaten. En agent for tsarens hemmelige politi observerte at Pranaitis 'kryssforhør demonstrerte hans manglende kunnskap om jødiske tekster og litteratur. Ifølge denne agenten diskvalifiserte slik amatørisme og uvitenhet hans "ekspertuttalelse". Beilis ble til slutt frikjent.
SamtidsangrepNoen grupper og enkeltpersoner anklager noen av Talmuds passasjer for en rasisme overfor goyimene som er iboende i jødedommen , så vel som for dens fiendtlighet mot kristendommen , dens fallokrati , dens kvinnehat , dets aksept av pedofili , dets påstander om teologisk overherredømme og dens vekt om behovet for ikke-avsløring av en del av jødisk kunnskap til goyim på dødssmerter . Ifølge jødene er denne kritikken falsk, de aktuelle avsnittene indikerer bare en feilaktig oversettelse, til og med selektive valg av ord tatt ut av deres sammenheng eller forfalskninger, på en tekst som Maharal i Praha allerede antydet at han ikke kan forstås uten å forstå reglene til selve Talmud . Den Anti-Defamation League rapport om emnet forklarer:
“Ved selektivt å sitere ulike passasjer fra Talmud og Midrash, har kontroversielle prøvd å demonstrere at jødedommen forfekter hat mot ikke-jøder (og kristne spesielt), og fremmer uanstendighet, seksuell perversjon og annen umoralsk oppførsel. For å gjøre disse passasjene passende for deres formål, oversetter disse menneskene ofte feil eller siterer dem utenfor kontekst (fabrikasjonen av hele passasjer er ikke ukjent) [...]
Ved å forvride de normative betydningene av rabbinske tekster, trekker anti-Talmudforfattere ofte ut avsnitt fra sin tekstlige og historiske kontekst. Selv når de presenterer sitatene sine riktig, vurderer de avsnittene etter gjeldende moralske standarder, og ignorerer det faktum at disse skriftstedene for det meste ble komponert for nesten to tusen år siden av mennesker som bodde i radikalt forskjellige kulturer. De er derfor i stand til å ignorere jødedommens lange historie om sosial fremgang, og fremstille den som en primitiv, parochial religion.
De som angriper Talmud siterer ofte eldgamle rabbinske kilder uten å ta hensyn til senere utvikling i jødisk tanke , og uten å gjøre en god tro på å konsultere jødiske samtidsmyndigheter som kan forklare hvilken rolle disse kildene spiller i tanke og kultur. Normativ jødisk praksis. "
Gil Student (in) , rabbiner og produktiv forfatter på Internett, tilbakeviser disse anti-Talmudiske beskyldningene og skrev:
"Anklagene mot Talmud har en lang historie, og kan dateres tilbake til XIII th århundre , da medarbeidere av inkvisisjonen forsøkt å sverte jødene og deres religion. De tidlige verkene, samlet av hatpredikanter som Raymond Martini og Nicholas Donin, er fortsatt grunnlaget for alle påfølgende beskyldninger mot Talmud. Noen er sanne, de fleste er falske og basert på sitater som er tatt ut av sammenheng, og noen er totale fabrikasjoner. På internett i dag kan du finne mange av disse gamle, gjentatte anklagene ... "
Vi kan spore "moderne" problem på begynnelsen av XIX th og XX th århundrer, når noen bøker, notorisk anti-semittisk , syntes å eksponere påståtte Talmud passasjer som inneholder doktriner "anti-kristne": for eksempel anbefale drapet av goyimbarn til å bruke blodet sitt i rituelle praksiser . Disse verkene har funnet en stor resonans, til det punktet at det fremdeles er mennesker som siterer dem, på grunn av manglende kunnskap om hva nøyaktig Talmud er. En av måtene å gjenkjenne disse falske sitatene er at de har et sidenummer med bokstaven "c". Denne forfalskningen er lett å fjerne, siden Talmud nummererer forsiden av en side med bokstaven "a" og motsatt med bokstaven "b" (se avsnittet "Utgaver" ovenfor); det kan derfor ikke være noe ansikt "c". Et annet lett gjenkjennelig trekk ved falske utdrag fra Talmud er et tall etterfulgt av "a" eller "b", selv etterfulgt av et sidenummer (for eksempel: "23b, s. 45 "), som ikke eksisterer i en riktig sitat fra Talmud siden det første tallet (23 i eksemplet) allerede er et sidetall ...
De to engelske oversettelsene er:
“Dette lærer oss imidlertid at akkurat som sabbatsåret, dets generelle prinsipper og spesifikke detaljer, ble gitt på Sinai, så ble alle lovene gitt, i deres generelle prinsipper og deres spesifikke anvendelser. "